Jeg har skrevet i Vårt Land om tro som tilhørighet og som livsholdning. I et leserinnlegg 16. oktober finner Arnfinn Wennemo dette for subjektivt og uklart, og ser på det som uttrykk for romantikk og eksistensialisme. Han vil forankre troen i noe objektivt, og løfter fram dogmene.
La meg komme med to kommentarer:
1. Ingen kommer unna det subjektive
Vi er subjekter, vi kan ikke stryke ut vårt eget «jeg». Mon tro om vi ikke styres mer av emosjoner enn av fornuft. I vår kultur består vårt sjelsliv eller bevissthetsliv av tre krefter: fornuft, følelser og vilje.
I reformasjonstiden var det kun to krefter: fornuft og vilje. De så på følelsene som en del av viljeslivet. De var den motiverende faktoren. Vi kjenner det igjen når vi begrunner våre valg med at dette har vi lyst på. Det er følelsene som drar oss. Tenk bare på den deprimerte, hvordan hans følelser preger hans tenkning. Han tenker mørkt om både verden, framtiden og seg selv.
Eller den som er dypt forelska, hvordan følelsene preger hans bilde av virkeligheten. Alt er «rosenrødt». Følelsene transformerer sannelig virkeligheten. Derfor er det ikke uten grunn at den franske tenker Blaise Pascal kan uttrykke at hjertet har sine grunner som forstanden ikke kjenner til. Vi bør ikke se ned på følelsene, eller det subjektive, eller romantikk og eksistensialisme.
Forkynnelsen er intet ringere enn Guds tale til oss og møter oss som lov og evangelium
2. Tro
Wennemos anliggende er at troen må ha noe å relatere seg til. Noe utenfor seg selv. Men det troen skal relatere seg til, er ikke dogmene, men til Gud, vår skaper, som har gitt oss livet. Tro er å søke Gud, og vi kommer ikke lenger enn til å søke. Vi kan verken eie eller fange Gud i et tankesystem. Derfor er troens primære uttrykk bønn.
Forut for troen lyder forkynnelsen. Forkynnelsen er intet ringere enn Guds tale til oss og møter oss som lov og evangelium, eller som et kall og som et frelsesløfte. Kallet eller oppdraget kaller på vår lydighet og frelsesløftet på vår tillit.
Læren og dogmene kommer som noe sekundært. Det er en tro som prøver å forstå. Dogmene kan også forstås som en del av det lovprisende bønnespråket. De er ingen deskriptiv beskrivelse av hvordan Gud er, men de er en hyllest.
Dogmene eller læren hører med, men har en sekundær plass i troslivet. De er ikke det primære. De er også menneskeskapte. Bibelen er ikke skrevet i dogmatikkens språk. Der møter vi fortellinger og metaforer. Dogmene oppleves som en intellektuell byrde for det sekulære menneske som står på utsiden, og ikke først har fått vandre inn i troens rom. For det sekulære menneske blir en sterk dogmetro en intellektuell fariseisme. Troen er en livsprosess, ikke et tankesystem som skal ha min tilslutning.