«Det er en rådende oppfatning at tro handler om å kunne gi sin tilslutning til et tankesystem bestående av en rekke læresetninger eller dogmer», skriver Harald Peter Stette i VL 23. september. Men slik er det ikke, mener han. «Det finnes en annen måte å se på troen. Istedenfor at tro blir et tankesystem som skal inn i mitt hode…». Bort fra dogmene.
Hvordan ser så dette alternativet ut?
Svaret er ikke tydelig. Men han gir ordet til seks «talspersoner» som antyder et alternativt trosgrunnlag hvor mennesker slipper å «slepe på troen» og den ikke blir «en intellektuell byrde»:
Shakespears Hamlet sier at «Det er mer mellom himmel og jord». Kirkefaderen Augustin sier at «vår sjel er urolig inntil den finner hvile i deg». Jon Fosses romanfigur Asle snakker om tro som «en måte å være til i verden».
Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes sier at «troen er rommet jeg lever i». Tro knyttes altså først og fremst til undring, drømmer og lengsler. Følelsene råder. Sammen med utsagnet «tro er tilhørighet», er påvirkningen fra det romantiske tankesystemet tydelig.
Enkeltmennesket undrer seg, lengter, føler tilhørighet eller tar sine valg
Mens romantikkens dogmer sier at alt henger sammen, er de kristne dogmene et sverd som skiller og sorterer. «Himmelens og jordens skaper» lager orden.
De to siste talspersonene er forfatteren François Mauriac og fysikkprofessoren Øyvind Grøn. Begge sier at de tror fordi de «vil tro». Menneskets vilje er altså basis for troen. Vilje og valg er sentralt i tankesystemet eksistensialismen.
Mens eksistensialismens dogmer sier at mennesker er overlatt til seg selv og sine valg, er de kristne dogmene en kunngjøring om en Gud som bryr seg; «korsfestet død og begravet» for å gi «syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».
Romantikken og eksistensialismen er subjektivistiske tankesystemer. Enkeltmennesket er i fokus. Enkeltmennesket undrer seg, lengter, føler tilhørighet eller tar sine valg. For troen får dette store konsekvenser. Når det knapt finnes noe utenfor individet, er det heller ikke noe å vende seg mot: ikke noe å tro på.
Den magiske kraften
Ordet «tro» får et annet innhold. I stedet for en forbindelseslinje til Gud, blir «tro» et mantra med magisk kraft. I stedet for en gave som mennesket tar imot fra Gud, blir «tro» noe som mennesket selv må mane fram. Overlatt til seg selv må mennesket «slepe på troen».
Uforklarlige kristne dogmer opplyser og forklarer
Dogmer er grunnleggende trossannheter som ansees som ufravikelig sanne. Det kan ikke begrunnes; de er så å si utilgjengelige for fornuften. All tenkning har et startpunkt. En tankerekke går ikke bakover i det uendelige. Dette gjelder for alle tankesystemer, religiøse som verdslige. Et sted må vi begynne. Spørsmålet er hvor? Det kristne tankesystemet begynner før skapelsen. «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige».
Startpunktet med sine dogmer har avgjørende betydning for den videre tenkningen og fornuften. Forfatteren C.S. Lewis bruker et enkelt bilde for hvordan de kristne dogmene virker på vår forståelse og fornuft: «Jeg tror på kristendommen slik jeg tror at solen har gått opp; ikke bare fordi jeg ser den, men fordi jeg ser alt annet klart ved den».
Uforklarlige kristne dogmer opplyser og forklarer.
Dette er ingen selvfølge. Stående for seg selv gir utsagn som «mer mellom himmel og jord», «vår sjel er urolig», «rommet jeg lever i», «tro er tilhørighet» og «vil tro», lite føde for fornuften. Mer av hva? Urolig for hva? Hva slags rom? Tilhørighet til hva? Vil tro hva? Spørsmålene hoper seg opp. Uten svar er dette en stor «intellektuell byrde».
Dogmet «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, Himmelens jordens skaper» gir derimot mer undring, mer lengsel, mer tilhørighet, et større rom og et tydeligere valg. Jeg starter der. «Hvor var du da jeg grunnla jorden?» sier Gud til Job (Job 38.4). «Hva har du som du ikke har fått?» spør Paulus (1. Kor. 4.7).