Vi må lære å sitte ved siden av hverandre, sier Tor Ivar Torgauten i Vårt Land i forbindelse med at han har skrevet boka: Også jeg hører med – kirke for, av og med alle.
Torgauten har skrevet om Den norske kirkes forhold til mennesker med funksjonsnedsettelser. Uten at jeg har lest boka (ennå), forstår jeg av artikkelen at et av poengene hans er å løfte frem at alle skal ha en plass i kirkas ordinære gudstjenester.
Samtidig leser jeg at Torgauten ikke er imot spesialgudstjenester spesielt tilrettelagt for mennesker med funksjonsnedsettelser, men at kirka ikke må nøye seg med dette.
Det mysteriet at Gud møter oss med sin nåde og sitt vennskap, samme hvem vi er.
Det var også dette fire foreldre til barn med alvorlig utviklingshemming sa da jeg intervjua dem for noen år tilbake i forbindelse med mitt masterprosjekt om gudstjenestedeltagelse for mennesker med alvorlig utviklingshemming.
Uavhengig av evner
Det var ikke samsvaret mellom det Torgauten sier og det informantene mine fortalte meg jeg først og fremst beit meg merke i. Det jeg festa meg ved var Torgauten sitt utsagn om at «vi må lære å sitte ved siden av hverandre». Hva betyr det når vi sitter side om side i en kirkebenk?
Kanskje betyr det, blant annet, dette: vi møter mysteriet sammen. Det mysteriet at Gud møter oss med sin nåde og sitt vennskap, samme hvem vi er.
Menneske og kirkemedlem
Teologen Amos Yong skriver om Gud som tilbyr oss sitt vennskap, helt uavhengig av våre intellektuelle eller fysiske evner, og spør videre om hva som skulle gjøre noen verdige vårt vennskap. Hans eget svar på dette er nettopp at de ikke innehar et sett kvalifikasjoner, men at de har fått livets gave av Gud, på lik linje med alle andre.
Som mennesker, eller i denne sammenheng, kirkemedlemmer, veit kanskje hvordan vi tar vare på den andre, men veit vi hvordan vi er kirke – sammen? Hvordan vi ikke bare er hjelper og tilrettelegger, men en venn? Kan vi kanskje også selv la oss betjene av mennesker med ulike (intellektuelle) funksjonsnedsettelser, som Yong skrev i 2011.
Denne gjensidigheten, bevisstheten om at den andre kan gi meg noe, lære meg noe, åpne øynene mine for noe nytt – og ikke bare omvendt, er grunnleggende i vennskap. Det betyr ikke at vi ikke trenger ulik type hjelp. Det skal vi selvfølgelig få – og gi.
Men, det jeg kan gjøre for deg, er ikke nødvendigvis det samme som du kan gjøre for meg. Det jeg trenger hjelp til, er noe helt annet enn det du trenger hjelp til.
Noen av oss trenger mest av alt å se at Gud er vår venn, og at det er selve grunnlaget for at vi skal være alles venn.
Som en av foreldrene jeg intervjua sa: « … å få nattverden av en som er intellektuelt handikappet, for å si det sånn – det er en hel preken om Guds nåde er for noe.»
Vi har alt å vinne på å sitte side om side.