Den norske kirke prøver nå å omfavne den digitale tidsalderen fullstendig, med et pågående digitalt løft som på overflaten kan virke som en nødvendig oppdatering. Vi har i utgangspunktet vært positiv til satsning på digitalisering for å bedre samhandling i organisasjonen og skape gode verktøy for førstelinjen. Stillingsutlysningen for virksomhetsarkitekt peker imidlertid på en dypere ideologisk skift i hvordan kirken ser seg selv og sin fremtid. Her ser vi teknologene ikke bare som støttespillerne til kirkens arbeid, men som de nye arkitektene, med en plassering i sentrum av kirkens utvikling.
Ved å investere 40 millioner kroner i denne digitale transformasjonen, prioriterer kirkerådet teknologien som hoveddrivkraften bak kirkens utvikling, noe som jeg mener er problematisk. Denne investeringens størrelse reflekterer ikke bare en finansiell allokering, men også en verdiallokering der teknologi synes å overskygge tradisjonelle kirkefunksjoner som teologi, ordinerte medarbeidere som prester og menighetsliv. Når teknologene nå får denne sentrale rollen, setter det spørsmålstegn ved hvor teologene står i denne nye visjonen for Den norske kirke.
Teologiske implikasjoner
Hva er de teologiske implikasjonene av dette skiftet? Kirken har gjennom tidene vært et sted for tro, tradisjon og fellesskap, der teologene har formet kirkens strategi basert på luthersk lære i samråd med menighetene. Hvis teknologi blir kirkens nye presteskap, slik denne stillingen indirekte antyder når det gjelder omtale av aktuelle innehavere av stilling, blir det kritisk å spørre hvordan dette påvirker kjernen i kirkens budskap. Vil den økte teknologiske innflytelsen diktere teologien i praktiseringen av tro, ved å prioritere effektivitet og digital tilgjengelighet over dype åndelige forbindelser?
Når teknologene skal drive forvandlingen, vil de da også overta definisjonen av kirkens misjon og retning?
Denne utviklingen kan også bidra til en kulturell og institusjonell distanse mellom teknokrater og tradisjonelle teologiske ledere, noe som kan svekke kirkens rolle som et åndelig sentrum. Når teknologene skal drive forvandlingen, vil de da også overta definisjonen av kirkens misjon og retning, eller vil teologene fortsatt ha en betydelig stemme i de avgjørelsene som former fremtiden for menighetene, i tråd med kirkens læregrunnlag, som aldri kan skilles fra den organisatoriske utviklingen.
Kulturelt skifte
Det er helt klart at digitalisering kan tilføre kirkens arbeid stor verdi, men det er avgjørende at det finnes en balanse der teologi ikke nedprioriteres til fordel for teknologisk innovasjon. Dette kulturelle og organisatoriske skiftet krever en kritisk refleksjon over hva kirken ønsker å være i fremtiden, og hvordan teknologi kan brukes som et verktøy snarere enn en erstatning for de grunnleggende teologiske prinsippene kirken er bygget på. Til slutt vil jeg også bemerke at det oppleves en smule provoserende at det brukes så mye penger på denne nye digitale utviklingen, i en tid der prestestillinger skjæres ned og fagdager for ansatte avlyses eller avkortes fordi det må spares penger.
