Advarsel: Denne teksten bærer preg av Gen Z-språk.
Jeg har fulgt med på debatten om dekonstruksjon. I sommer leste jeg om en såkalt ny reformasjon blant unge omtalt i Dagen og i Vårt Land. Sommerlesingen vekket i meg den samme nedlatende og lite nysgjerrige holdningen som Iversen mener at Sæbjørnsen har i sitt innlegg. At dekonstruksjon ikke er en oppriktig sannhetssøken, men heller en modernisering av en Gud man kan like bedre, enn en Gud som utfordrer.
Og selv om jeg heller mer i retning av sistnevnte, og hans kaanaanspråk, så er det noe som stopper meg i å avfeie debatten med eksempelet: Det opereres ikke med «høykostnads-kristendom» i Kina, et begrep som har vært relevant i denne debatten. «Høykostnads-religion», handler om dyp forpliktelse og strenge betingelser innad i et fellesskap for å være med i det.
Jeg har båret bibler over grensa til Kina, kjørt lange bilturer og listet meg opp flere etasjer for å møte kristne kinesere i all hemmelighet. Der fikk jeg og andre høre om deres kristne liv og ofre. Vi avsluttet med å «hviskesynge»: I have decided to follow Jesus. De driver med en kostnadskristendom langt utenfor min forståelseshorisont.
Men dekonstruksjon som fenomen har inntatt Norge og fenomenet beveger seg også innenfor grensene til kirka mi, så jeg får ikke avfeid det. Jeg leser Jan Petter Mobergs mastergrad, og blir grepet av medfølelse og sorg for dem han skriver om. Jeg definerer meg selv i tweensfasen, hvis jeg skal anslå min «reelle kristne alder», og det selv om jeg er i 20-åra. For dem som ikke er kjent med ordet tweens: Begrepet rommer barn og unge mellom 10 og 14 år. Og jeg har fått være rappkjefta, ærlig og jeg har øst ut av mine raserianfall overfor Gud. Sa ikke Gud noe om at alle barn skulle få komme til ham? Og alle barn er ikke like glade.
Å være i fellesskap når det stormer
Rimehaug skrev om viktigheten av gode sjelesørgere, når det røyner på. Han reflekterer i sitt innlegg rundt at dekonstruksjon kan bli rekonstruksjon. Jeg har hatt forbilder, både på nært hold og på avstand. Det er folk som går i Jesu fotspor. Jeg snakker ikke om den hippeste lovsangs-artisten eller den mest karismatiske lederen som like gjerne kunne vært en standup-komiker.
De ærligste samtalene jeg har hatt er under en kirkekaffe eller på vei hjem fra bibelgruppe
Jeg snakker om eldre kvinner og menn som har gjennomlevd masse, som har stått i stormer, men også har opplevd blå himmel og vindstille vær. De har opplevd tap, men de ber trofast i sine lønnkamre. De faster, leser i Bibelen og gir bort tid og penger. Også oppmuntrer de andre til å gjøre det samme. Disse menneskene er å finne i hele det kristne landskapet. Kjære leser, jeg vil oppmuntre deg til å finne dem!
Det er i alle fall dem jeg vil gå til når det røyner. Det jeg i alle fall ikke skal gjøre, er å snakke med jevnaldrende, eller verre: Isolere meg og prøve å finne ut av dette på egenhand. Jeg uroer meg stort over at dette er noe mine dekonstruerende søsken(barn) tenderer til å gjøre.
«Hvorfor har vi aldri snakket om dette før?»
I mine trakter hører vi et sitat ganske hyppig: Kirka er selve folkene. Det innebærer at alt som beveger seg er en del av hva kirken snakker om. De ærligste samtalene jeg har hatt er under en kirkekaffe eller på vei hjem fra bibelgruppe. Dette er tider og steder for å snakke om tro, tvil, undring og knuste gudsbilder.
Hele min trosreise har vært preget av nysgjerrighet og skepsis. Fra jeg startet å gå på ungdomsmøter og lurte på: «Hva gjør alle disse her i russebukse på en fredagskveld?», og fikk svaret: «Maria, det beste vi kan gjøre med fredagskvelden vår er å være her og svare på dine spørsmål.» Shoutout til Filadelfia Vennesla!
Jeg har de siste fem årene vært på en leir for unge voksne som er dedikert til mennesker som søker svar på store, små, praktiske, kritiske, teologiske og flaue og utleverende spørsmål. Shoutout til Filosofiuka!
På bibelskolen plumpa jeg ut med «høres ikke dette litt ut som herlighetsteologi» under undervisningen om Israel. Uavhengig av hvor godt jeg synes svaret var på det, så var det rom for spørsmålet mitt. Shoutout til Bibelskolen i Kristiansand! (Og tilgi meg for å ha fjerna dere fra CV-en, det er bare det at jeg har fått så mye mer napp uten.)
Jeg lærer sakte, men sikkert at det å vokse opp i en kristen familie, også kan være krevende
Jeg tenker på lederen min i Pinsekirken Tabernaklet Bergen, Tobin Sletten, som sikkert ønsket seg en chill medarbeidersamtale, men som istedenfor fikk høre kritikk mot gudstjenestens oppbygging og også måtte svare på spørsmålet om hva han hadde tenkt om jeg ble kalvinist. Shoutout til Tobin! Jeg kunne fortsatt slik. Har ikke andre det slik?
«Tilfeldigheten ved å være kristen»
Jeg finner mye hvile i å få tro på det som folk har trodd på siden kirkens fødsel. Så har det vært mange skarpere tenkere, teologer og kirkefedre som har hatt mulighet til å smøre hjulet, slik at jeg ikke trenger å finne det opp på nytt. Kunne man sagt at jeg dekonstruerte min verdensanskuelse da jeg kom til tro?
Jeg lærer sakte, men sikkert at det å vokse opp i en kristen familie, også kan være krevende. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må være å vokse opp i en menighetskontekst og finne ut av at viss forkynnelse ikke er fundert på Bibelen, at det er slik et gap mellom liv og lære eller at «kartet ikke passer terrenget».
Jeg for min del kom til tro da jeg var 14 år. Et generelt funn hos informantene til Moberg, var kvaler rundt «tilfeldigheten ved å være en kristen» basert på tid, sted og familie. Dette er en bakgrunn jeg ikke deler, og dermed en smerte jeg ikke kan sette meg inn i.
Jeg får prøve å gi videre det jeg har fått, og påvirke mine fellesskap til å gjøre det samme. Og unnskylde når jeg nøler eller for de tilfellene jeg kommer til (og svarer) for kort.