Hva gjør mest vondt? Et slag i magen eller sårende ord? Et barn ville nok sagt et sagt et slag i magen, men for meg ville et slag i magen være å foretrekke. Når man har levd en stund, så vet man at det er de sårende og vonde ordene som setter seg og påvirker selvfølelsen.
Denne uken trer Stortinget sammen på nytt til et konstituerende møte. En ny sesjon settes i gang og det er under ett år til neste års stortingsvalg. Albuene har allerede begynt å komme frem. Politikere på jakt etter makt, er villige til å ty til ganske harde ord for å komme i posisjon. Det gjør meg trist når våre topp-politikere hugger løs på hverandre i beste sendetid.
Jeg er innforstått med konseptet politikk, og at man kjemper for å frem budskapet sitt. Men jeg lurer på om politikere egentlig forstår at de er rollemodeller og at deres ord og handlinger preger samfunnet i større grad enn de forstår.
For politikere er rollemodeller
Folket taper
Min vurdering er at når en politiker vinner en debatt, så taper befolkningen. Hvordan det? For det beste for befolkningen hadde vært konsensus, det optimale resultat, der politikerne sammen finner gode løsninger basert på å lytte til hverandre, og til byråkratiet. Konsensus er (litt forenklet) samsvar i meninger og holdninger.
Krangling, i et forum som TV-debatter der deltakerne får terningkast av mediene basert på sin opptreden, innbyr ikke til konsensus. For politikere er rollemodeller, og hvordan de oppfører seg på TV spiller faktisk en rolle. Måten de snakker til hverandre på legitimerer et offentlig ordskifte på samme nivå, og det påvirker selvfølgelig også mange av oss som ser disse debattene.
Hva kan vi kreve av politikere? Hvordan adresserer vi det? Er det en mulighet å se til fotballen og dele ut gule og røde kort? To lite konstruktive karakteristikker av hverandre – ja, da blir det rødt kort!
Det hadde i hvert fall dressert dem på en underholdende måte, og premiert de som holder seg til fakta og til sak. Denne tanken får meg til å smile, og jeg tenker det er verdt et forsøk. Strengere kjøreregler, og gjerne en liten påføring av skam, slik at de forstår hvordan deres oppførsel påvirker andre, som de rollemodellene de er.
Endring er mulig
Politikerne klarer ikke denne jobben alene, de trenger hjelp. Vi, folket, er nødt til å kreve det. For det er nemlig slik at det er samfunnet som har skapt denne gladiator-arenaen, så får vi også ta ansvaret for å rive den ned igjen. Mediene i Norge gjør etter mitt syn en glimrende jobb med å passe på politikere, og de har gravd frem mange ubehagelige saker for politikere de siste årene. Det er flott at den fjerde statsmakten fungerer. Og media har mye makt, spesielt som utstillingsvindu for politikere. Men la oss også kreve at media stiller krav til en god oppførsel fra politikerne.
Husk dette: Vi får de politikerne vi fortjener. Selv om nominasjonsprosessene i partiene i Norge har uforholdsmessig mye makt, så har vi alltid mulighet til å stemme på et annet parti. Jeg tror at endring er mulig og håper på at valgkampen i 2025 skal bli den ryddigste og mest konsensus-baserte valgkampen i moderne tid.
