Bjørn Bore, skriver 3. september i Vårt Land om «ulik likebehandling». Jeg tolker det slik at han mener at andre kirker skal ha mindre trosmidler enn Den norske kirke. Det er ikke rettferdig at alle får likt!
Kanskje ikke Bjørn Bore kjenner økonomien i frikirkene? Han skriver: «Det norske systemet for finansiering av trossamfunn (...)» og at «En løsning der pengene tappes fra DNK, kan svekke viljen til å finansiere andre trossamfunn.»
Men frikirkene blir ikke finansiert verken av stat eller kommune. De mottar et tilskudd per medlem. For frikirkene er det en kompensasjon for det som i gammel tid var kirkeskatten i Norge. Alle måtte betale den.
Annerledes for frimenighetene
Etter hvert ble skatten fjernet på grunn av urettferdigheten i at de som ikke sto i den daværende statskirken også måtte betale. Den ble fjernet og statskirken ble finansiert ved en årlig post på stat- og kommunebudsjett. Dagens lov slår fast at dette beløpet legges til grunn og gir samme stykkpris per medlem for alle trossamfunn.
Den norske kirke blir finansiert i sin helhet av det offentlige. Med frimenighetene er annerledes. Medlemmene gir selv det aller meste til dekning av kirkesamfunnets organisasjon, driften lokalt, kirkebygg, lønn og humanitært arbeid. «Trosstøtten» - som Bore kaller det - utgjør kanskje omkring 25 prosent.
Uroen rundt støtten til kirkelivet i Norge ser ut til å komme opp på ny
Kirkelig nærvær
Det er riktig som Bore skriver at Den norske kirke er «landsdekkende». Og det skal vi være glade for. Ved at 60 prosent av innbyggerne formelt står i Den norske kirke, vil det alle steder være behov for kirkelig nærvær.
Tilstedeværelsen i by og bygd er likevel ikke et grunnlag for at andre skal få mindre. Det virker urimelig at fordi Den norske kirke mister medlemmer, så skal det gå ut over alle trossamfunn. Hvordan kirkene satser og bruker sine penger må de selv få styre, enten de er landsdekkende eller ikke.
Bjørn Bore, skriver: «Det er lovfestet at DNK er en nasjonal folkekirke.» Ja, det er riktig, men det er også lovfestet at alle trossamfunn i Norge har rett til det samme tilskuddet.
Uroen rundt støtten til kirkelivet i Norge ser ut til å komme opp på ny. Det er uheldig. Å finne en mer rettferdig fordeling enn den vi har i dag jeg er vanskelig.
Økumenisk samarbeid
Den landsdekkende funksjonen som Den norske kirke nå strever med, kan delvis bli videreført med et mer organisert samarbeid mellom lokale trossamfunn, kommunen, og Den norske kirke. Mange steder i Norge er det et livlig og mangfoldig kirkeliv.
Nylig leste jeg stillingannonsen for ny sokneprest i Gyland, den økumeniske bygda ved Flekkefjord. Et av kriteriene var: «Må kunne samarbeide med baptistene.»
Bjørn Bore, har en morsom og enkel illustrasjon om avisruten til Vårt Land. Det er dyrt når abonnentene bli få, og bor spredt: «Selv om færre skal ha papiravisa (...) blir det dyrere å bære ut den enkelte avis».
Javel, men kanskje avisbudet er av det kreative slaget?
Budet gråter ikke over spilt melk, men gjør en avtale: I stedet for å øke prisen og traske rundt med halvtom veske tar det også med seg Dagen - til de som holder den.
I fremtiden kan kanskje kirkens «landsdekkende» funksjon gjøres gjennom økumenisk samarbeid i lokale arbeidskirker?
