Det norske systemet for finansiering av trossamfunn er i spill. Tidligere i år kunne Vårt Land melde at Høyres fremste livssynspolitiker på Stortinget, Tage Pettersen, varslet slanking av trosstøtten hvis Høyre får regjeringsmakt.
Den debatten vil nok tvinge seg fram uansett hvem som har regjeringsmakt etter valget i 2025. Tage Pettersen peker nemlig på en matematisk realitet. Ordningen vil om få år bli svært kostbar. Det skyldes en kombinasjon av støttens utforming og det økende mangfoldet i det norske livssynslandskapet.
Langstrakt og dyrt
Dette er komplisert, men la meg forsøke med en ekstremt forenklet forklaring. Den norske kirke (DNK) får i dag sin støtte både fra staten og kommunene. Deretter gis andre tros- og livssynssamfunn det samme beløpet per medlem som DNK får.
Noen utgifter trekkes fra, som for eksempel DNK sine utgifter til bygg som regnes som nasjonal kulturarv, og til kostnadene til å drive gravplasser, den såkalte gravferdsforvaltningen. Men ellers er det likt.
Det kan høres ut som likebehandling, men det er en ulik likebehandling. Det skal jeg komme tilbake til. Først må vi snakke om hvorfor dette systemet ikke er bærekraftig.
Den norske kirke mister prosentmessig oppslutning. Det er på mange måte en naturlig utvikling. Samfunnet er ikke bare blitt mer sekulært, det er også blitt mer mangfoldig, både etnisk og religiøst.
Statlig krav til Dnk
Det er vanskelig å kutte bevilgningene til Den norske kirke i takt med medlemsutviklingen. Stortinget vedtok i 2020 at det skulle legges til rette for at «Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke».
Det er en dyr ambisjon. Det koster penger å ha et tilbud på hvert eneste nes og innerst i enhver fjordtarm. Det ville vært billigere å flytte all kirkelig virksomhet i Hallingdal til Geilo. Men da ville ikke folk i Torpo hatt noen kirke å gå til når krisen rammet bygda eller når konfirmantene skal undervises og 4-åringne skal motta bok.
Det er en av grunnene til at NRK får milliarder, mens andre mediebedrifter bare får millioner. Det handler ikke bare om at NRK skal være gratis, men at det koster milliarder å være overalt for alle i et land som Norge.
Fra 2020 til 2023 økte de offentlige tilskuddene til DNK med 11,8 prosent, men tilskuddet per medlem økte med 14,2 prosent.
Det er som med avisene. Budrutene er like lange selv om færre skal ha papiravisa. Da blir det dyrere å bære ut den enkelte avis. Norge blir ikke mindre selv om DNK får lavere oppslutning. Prisstigningen spiller også selvsagt inn, men det er ingen tvil om at geografien er kostnadsdrivende i DNK.
Men når støttebeløpet per kirkemedlem øker, så øker også beløpet andre tros- og livssynssamfunn får per medlem. Samlet sett vokser medlemsmassen utenfor DNK kraftig. Da vokser totalregningen raskt, og det blir dyrt for staten.
DNK får ingenting ekstra for det dyre kravet om å være landsdekkende
Endringene kommer
Egentlig synes Vårt Land dette er flott. Vi synes det er helt på sin plass at statens oljepenger regner over kirkens tallrike prester, klokkere, diakoner og rådsmedlemmer. Vi er for at trossamfunn skal få masse penger.
Men også religiøse aviser og trossamfunn bør være politiske realister. Når milliardene plutselig renner ut i økende tempo kommer reformene raskt. Derfor gjør norske livssynssamfunn seg klokt i å forberede seg på at her kommer det endringer.
Hvordan skal dette løses? En mulig løsning er å fjerne ambisjonen om at DNK skal være landsdekkende. DNK kan drive langt billigere hvis man slipper å ha kirker der det knapt er medlemmer. Men det er ikke politisk realistisk med en fjerning av dette kravet nå. Hva er poenget med en folkekirke da?
En annen løsning er å vurdere en mer reell likebehandling av norske trossamfunn. Det hevdes at vi i dag har likebehandling av trosstøtten, men det er i realiteten en svært ulik likebehandling. Det er to årsaker til dette.
DNK får ingenting ekstra for det dyre kravet om å være landsdekkende. Starter du en menighet i en storby får du like mye per medlem som DNK, som er pålagt å opprettholde en dyr, landsdekkende åndelig infrastruktur.
Helt forskjellig finansiering
Finansieringen er heller ikke likestilt. DNK får mer penger fra norske kommuner enn den får fra staten. Hver enkelt kommune vedtar selv støttenivået. Bedriftsøkonomisk sagt må altså DNK «selge seg inn» i alle landets kommuner gjennom å levere et relevant lokalt tilbud, som gjør at kommunepolitikerne åpner lommeboka. Denne jobben slipper alle andre som mottar trosstøtten. De får like mye fra staten uansett hva de gjør og driver med.
Det høres jo deilig ut å bare få støtten fra staten, men det har sine ulemper også. DNK sin kobling til kommuneøkonomien gjør at den har flere bein å stå på enn staten, og bygger en folkelig forankring landet over. Den tvinger DNK til å være relevant på lokalplan gjennom å tilby tro og bønn, men også langt mer enn det.
En endring der alle tros- og livssynssamfunn behandles likt med DNK, vil altså være at de andre også må gjøre seg relevant på lokalplanet for å få midler. Det kan bli krevende for flere trossamfunn, men det vil også være en god anledning til å knytte sterkere bånd på grasrotplanet i norsk politikk, og gi en bedre lokal forankring.
Det er større politisk vilje til å støtte en klassisk norsk folkekirke, enn frikirker og muslimske grupperinger
En garantist for trosstøtten
Dette kan høres mer kontroversielt ut enn det er. Men mange trossamfunn utenfor Den norske kirke er klar over de politiske realitetene her. Den norske trosstøtten er sjenerøs. Den gis selvsagt fordi religion, på linje med idrett, kultur og mye annet staten bruker milliarder på, er en viktig del av manges liv, og er støtteverdig seg selv. Nesten 80 prosent av befolkningen er medlem i et trossamfunn.
Så gis selvsagt støtten for å unngå at norske trossamfunn skal påvirkes gjennom pengegaver utenfra, for eksempel fra rike wahabister fra Saudi-Arabia eller ekstreme amerikanske milliardærer.
Men den største garantisten for den sjenerøse norske trosstøtten er at vi har en nasjonal folkekirke. Hvis den skulle svinne hen, vil den politiske viljen til å støtte trosfeltet forvitre i viktige partier som Ap, Sp og Høyre. Jeg sier ikke dette fordi jeg mener det bør være slik, men jeg mener det er en ganske sannsynlig politisk analyse. Det er større politisk vilje til å støtte en klassisk norsk folkekirke, enn det er vilje til å støtte mindre frikirker og muslimske grupperinger.
Like, men forskjellige
Og ikke for å fornærme noen, men det er feil å fremstille DNK, som jeg for ordens skyld bør opplyse om at jeg er medlem av, som et trossamfunn som alle andre. DNK er ikke det. Det er lovfestet at DNK er en nasjonal folkekirke.
Når loven sier det, er det ganske enkelt en fastsettelse av den historiske realitet at DNK har vært en del av, og til tider kjernen, i den norske nasjon gjennom 1000 år. Den norske kirke er fortsatt et samlingspunkt for nasjonen i fest og i krise. Dette er ikke til forkleinelse for andre trossamfunn, der mange har spilt sin rolle i nasjonsbyggingen, og andre vil det i framtiden. Men det er en realitet.
Alle mottagere av den norske statlige norske trosstøtten bør forberede seg på endringer. Det er vanskelig å se at systemet er bærekraftig med mindre medlemsutviklingen snur i DNK og de andre organisasjonene.
En løsning der pengene tappes fra DNK kan svekke viljen til å finansiere andre trossamfunn.
Debatten som vil komme gir andre trossamfunn mulighet til å tenke kreativt, og knytte sterkere bånd til folket og hele landet. Det er i kommunene folk lever sine liv, ikke i staten. Det er på lokalplanet ulike trossamfunn kan bidra til å løse utfordringer og dekke behov.
Vil man ha likebehandling av tros- og livssynssamfunn bør det være en reell likebehandling. I dag har vi ikke det.
