Verdidebatt

Generasjonene har ulike utfordringer rundt skjermbruk

LOGGE AV: Smarttelefonen er kommet for å bli, og det er viktig å lære seg en bærekraftig måte å håndtere den på. Likevel må vi anerkjenne forskjellen på å være født før og midt i skjermkaoset.

I en kommentar i Vårt Land forrige uke beskriver Åste Dokka prinsipper det er vanskelig å være uenig i: Det er bedre å drikke vin med fornuft, enn å drikke vann med hovmod – måteholdenhet er bedre enn avholdenhet.

Jeg synes imidlertid hun mangler nyanse i beskrivelsen av de ulike generasjonenes utfordringer rundt skjermbruk, smarttelefoner og sosiale medier – og måtehold.

Smarttelefonen er kommet for å bli, og det er viktig å lære seg en bærekraftig måte å håndtere den på. Likevel må vi anerkjenne forskjellen på å være født før og midt i skjermkaoset. Verdien av å vokse opp uten en smarttelefon, og først og fremst lære seg livet av det fysiske livet rundt seg, er uvurdelig stor. Dessverre er den ikke målbar, da det ikke er noen av oss som har opplevd begge deler.

Ida Pettersen Sandvik

«Den forlengede armen»

En av hypotesene jeg ønsker å utfordre Åste Dokka med er at de unge føler sterkere tilknytning til sin smarttelefon enn det de eldre generasjonene gjør. Jo yngre du er, desto sterkere påsydd er den forlengede armen. Som igjen øker separasjonsangsten.

Derfor håper jeg regjeringen setter en høy aldersgrense, og gjerne også for smarttelefonen i seg selv, og ikke bare sosiale medier. Selv om det kanskje er å drømme.

Jo tidligere du begynner å røyke, desto vanskeligere er det å slutte. Desto tidligere du begynner med rus, desto vanskeligere blir livet å balansere siden. De tingene vi introduserer tidlig i livet, har en tendens til å sette seg dypere. Også avhengigheten til smarttelefonen.

Tvunget til å være uten

Til å være millennial debuterte jeg med smarttelefon sent, jeg var 20 år da jeg fikk min første Iphone. Før dette husker jeg følelsen av å være på utsiden av noe jeg ikke så, noe jeg ikke visste hva var. Senere i livet valgte jeg å leve med en «dum telefon» et års tid, men for å kunne ha en jobb, være med venner og ta kollektivtransport måtte jeg krype til korset og anskaffe Iphonen på nytt.

Jeg forsøkte meg på en hybrid variant der jeg kun lastet ned de nyttige appene, men det tok ikke lang tid før viljestyrken ble for svak, og den var en fullverdig smarttelefon. Nå, mange år senere, har jeg begynt å bruke min telefon som «white noise-høyttaler» for babyen, og har derfor vært tvunget til å ha kveldene uten. Jeg har sett tv uten å skrolle og jeg har lest ferdig en bok på fem dager – det har aldri skjedd før.

Det er mulig at det å lese bok er noe man verdsetter mer med åra, slik Dokka også tilsynelatende gjør. Men jeg er sikker i min sak: Boka hadde ikke vært lest ut dersom jeg hadde hatt smarttelefon som alternativ. De timene med skrolling hadde på langt nær vært like lærerike som boken jeg fylte meg med.

Jeg håper jo at Dokka vil få rett i sin tid, og at dette fenomenet er noe man vokser fra, og at hvile og boklesing er noe man vokser til

I beste fall vil den befriende opplevelsen av å legge bort telefonen og lese en bok være større for yngre enn eldre generasjoner. I verste fall vil menneskeheten bli dummere og latere. I en podkast-episode av Hverdagspsyken om «Sosiale Medier og hjernen» forteller Lars Dehli om Flynneffekten. Den har vist at alle generasjoner siden etterkrigstiden har blitt smartere og smartere, men at det stoppet i 2024.

Fylle tiden med noe

Dokka beskriver at hun var inaktiv og ikke benyttet seg noe mer av skogen da hun var barn tross lite skjermbruk. Men til gjengjeld var ikke skjermen der mellom slagene. De stundene hvor Dokkas generasjon satt tomhendte og stirret løst ut i luften, det være seg på bussen, på do, på kvelden da man skal sove, disse stundene fyller dagens ungdom med enda mer inntrykk.

«Hjernens fritid» er så eksistensielt viktig, at jeg er uenig i det Dokka sier om at man må «tilføre noe annet», og at «å avstå i seg selv er tomt». Etter å ha lest Mens du hviler av Tomas Sjødin, har jeg blitt mer bevisst at de stundene jeg stirrer tilsynelatende tomt ut i lufta, jobber hjernen med de inntrykkene den har fått, og hensikten med hvile er faktisk hvile og ikke nytt påfyll.

Med det økende antallet inntrykk et gjennomsnittlig barn eller en ungdom får i løpet av en dag, bør det legges inn flere friminutt og hviledager med tvunget skjermstopp. Dette kan med tiden gjelde mer og mer for voksne når disse generasjonene vokser opp. Men jeg håper jo at Dokka vil få rett i sin tid, og at dette fenomenet er noe man vokser fra, og at hvile og boklesing er noe man vokser til.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt