For tida blåser to store avholdsbevegelser over landet. Den ene handler om avholdenhet fra alkohol. Den andre handler om avholdenhet fra skjerm. Begge deler har noe for seg, og begge deler kan også leses som sekulær nypuritanisme.
De kommer i kjølvannet av andre avholdsbevegelser, som vil vi skal kvitte oss med unødvendige ting, belastende relasjoner, underhudsfett, sukker og ultraprosessert mat. I tillegg skal vi ha det knepent på andre måter: Vi skal spare penger, vi skal lære oss å si nei og avstå fra flyreiser, bensinbiler og for stort forbruk.
Det sterke behovet for å sette grenser kommer helt naturlig av at vi lever med en kombinasjon av stor overflod og få normerende autoriteter
Normerende trender
Det sterke behovet for å sette grenser kommer helt naturlig av at vi lever med en kombinasjon av stor overflod og få normerende autoriteter. Siden ingen lenger tar eller har myndighet til å si noe om hva som er rett og galt, er vi overlatt til å regulere oss selv. Det er vanskelig å holde seg på matta når kulturen ikke støtter oss. Disse trendene kan derfor være til hjelp for den enkelte.
Og det er mange ting som er bra med alt sammen. Jeg er ganske så knepen selv, eller prøver å være det. Det ligger utvilsomt ikke bare moralske gevinster i å være et dydsmønster, det hjelper også på helse og humør.
Men jeg tror vi har for store forhåpninger til all denne avholdenheten. Når vi gjør livsstil til selve livet, forveksler vi selvdisiplin med personlighet. Vi kuraterer og regisserer våre egne dager og prøver å bli vår egen skaper. Men det er å bite over for mye, og det er dømt til å mislykkes.
Likevel er det lett å tro at hvis vi gjør alt rett og avstår fra mange nok fristelser, blir vi lykkelige. Det stemmer imidlertid ikke. Skjermen, sukkeret, alkoholen og giftige relasjoner gjør oss riktignok ulykkelige, det er bare det at det å fjerne dem i seg selv sjelden tilfører noe. Svømmeren Henrik Christiansen fortalte nylig til NRK at han hadde kastet seg på trenden «raw dogging», altså å være totalt uvirksom og uten ytre stimuli på en lang flyreise. – Det var utrolig kjedelig, sa Christiansen.
Jeg er ikke overrasket. For det er jo først når man tilfører noe annet at skjermfrihet oppleves fint. Å avstå i seg selv er tomt.
Syndefallet inntraff ikke ved lanseringa av den første iPhonen
Anoreksi før TikTok
Det er mange ting som er problematisk i vår tid. En del av de tingene blir, helt berettiget, knyttet til skjerm, skjermavhengighet og sosiale medier. Men syndefallet inntraff ikke ved lanseringa av den første iPhonen.
Jeg har vært barn, ungdom og voksen uten smarttelefon. Også da var jeg tungsindig, sammenliknet meg med andre og hadde et svært begrenset oppmerksomhetsspenn. I mitt barndomshjem hadde vi verken videospiller eller farge-tv, men jeg var like fullt bekymringsverdig sedat. Jeg var ikke noe mer ute i skogen enn jeg er nå. Ja, faktisk leser jeg flere bøker i året nå enn jeg gjorde da jeg var grunnfagsstudent i litteraturvitenskap med Nokia 6310.
Folk hadde anoreksi også før TikTok. Ungdom sleit med utagering og angst. Kreativiteten daler for alle en gang utpå ungdomsskolen, vi sluttet også på fritidsaktivitetene våre. Slik jeg husker debattene fra min egen ungdomstid, handlet de like mye om gruppepress, rus, overskridende seksualitet og skolefravær som i dag. Den gang var de voksne like bekymret for oss som jeg er bekymret for mine barn nå, men årsaksforklaringene til oppførselen er skiftet ut.
Skjermvirkeligheten har altså verken noe for kroppen eller sjelen
Viljeløs uten telefonen
Jeg har selv det siste året hatt en deaktivert Facebook-konto, og er med det ute av alle sosiale medier. Har jeg blitt gladere? Jeg tror ikke det. Jeg kjenner ikke på noen dyp og stille glede, relasjonene mine er ikke mer tilfredsstillende, friksjonen i livet er der fortsatt. Kanskje er det fordi jeg fortsatt bruker telefonen mye og til mange ting gjennom dagen – men jeg tror ikke egentlig det. Jeg tror det bare er sånn livet er. All verdens avholdenhet endrer ikke på det.
Men avholdet har gitt meg noen erfaringer: En av de tingene som skjer når man kutter ut en tidkrevende vane, er at man oppdager hvor viljeløs man kan være. Jeg blir ingen motor for yatzy med barna og brødbakst bare fordi jeg ikke leser fjas på Facebook. Å ikke sitte med telefonen i hånda hele tida tvinger meg til å være mer i mitt eget hode. Der er det ikke alltid like inspirerende.
Å finne sin egen vilje er tungt arbeid. Kanskje er scrollingen vår like mye et uttrykk for hvem vi er og hva vi ønsker oss som analog aktivitet er?
I kirkebenken på søndag hørte jeg om Jesus på besøk hos Marta og Maria. Presten sa at Jesus bekrefter Maria, og dermed mennesket, som ånd. Det slo meg umiddelbart som sant, og som et sterkt behov i vår tid, for vi blir sjelden speilet som mer enn det synlige. Men så tenkte jeg: Er det ikke også omvendt, henviser ikke skjermen oss også til en helt kroppsløs tilværelse? Der vi egentlig kunne ligget i koma mens vi ble underholdt og avledet og virtuelt stimulert? Jo, det er også sant. Vi trenger også en bekreftelse på at vi er kropp og at det er godt.
Skjermvirkeligheten har altså verken noe for kroppen eller sjelen, den klarer ikke gjøre oss til mennesker i det hele tatt. Vi trenger å leve et annet sted enn foran skjermen, for å bli og være hele mennesker.
Vann med hovmod
Den som legger fra seg telefonen, uvanene, den usunne maten og alt det andre uhensiktsmessige, vinner stort på det. Men som en gammel vismann minner oss på, er det bedre å drikke vin med fornuft enn vann med hovmod. Avholdet bærer i seg en egen fristelse, nemlig fristelsen til å heve seg over andre og til å sette selvdisiplinen som en krone på eget hode.
Den generasjonen som ble født på instagram, kjenner ingen annen virkelighet enn den som er blandet opp med den virtuelle. De kan lett la seg lure til å tro at alt var bedre før. Men vi som har levd lenger, vet at livet også uten smarttelefon er komplisert og herkete. Den som legger fra seg telefonen må være forberedt på å bli kjent med seg selv. Det er godt. Men man blir ikke nødvendigvis lykkelig av det.
