Du trenger ikke å være monarkist for å se hvor vanskelig situasjonen nå er for kongefamilien.
Olga Elisabeth Slettahjell skriver i Vårt Land at når motgangen rammer, trenger kongen og familien nå omtanke og støtte. Hun oppfordrer derfor flere til å be for familien.
Det er fint om de som føler for det ber eller viser omsorg på andre måter.
Men det er ingen sammenheng mellom å være prinsipiell motstander av monarkiet og å ha empati for medlemmene i kongefamilien.
Grunnen til at jeg personlig ble republikaner, var at jeg slo opp i Grunnloven om den kongelige familie. Og virkelig reflekterte over hvor store begrensninger vi legger på en håndfull menneskers liv.
Da spurte jeg meg selv om et privilegert liv er verdt det å ikke kunne velge ditt eget yrke. Eller om det å bli beundret for å tjene ditt land, er verdt det å ikke kunne bevege deg fritt i offentligheten. Ville jeg likt at mine barn vokste opp i medienes søkelys og hadde livvakter på skolen?
Svarene var for meg ganske åpenbare.
Du trenger heller ikke være monarkist for å føle for kronprinsessen som opplever en mammas verste mareritt. Eller for å ha omsorg for kongeparet som i denne turbulente tiden må balansere det å være far og mor og det å være landets samlende symboler.
Og selv om kongefamilien nok følger med på meningsmålinger og leser kommentarer og nyheter, er det ingen grunn til å la den prinsipielle debatten om monarkiet ligge på grunn av sympati.
Kongen har sagt at han er konge så lenge folket vil, og han er nok mye klokere og storsinnet enn som så.
