Det er ikke riktig å påstå at STL Norge – Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vil kunne drive «livssynsåpen diakoni». Så langt er jeg enig i generalsekretær Birte Nordahls kritikk av professor Sturla Stålsetts påstand om det motsatte (VL 03.09). Stålsett er upresis i sin innholdsbestemmelse av diakoni når han påstår at Vårt land bommer på lederplass (21.08), og skriver at «den diakonale gjerningen kjennes på dens frukter, ikke på dens motiver eller navn» (VL 27.08).
Den barmhjertige samaritan
Stålsett viser til Jesu liknelse om den barmhjertige samaritan (Lukas 10). Han skriver: «Her spørres det aldri etter samaritanens tro, begrunnelse eller motivasjon for å hjelpe den skadde i veigrøften.» Det har han rett i. Men så er det da heller aldri noen tvil om samaritanens identitet og tro i liknelsen.
Stålsett skriver videre: «Der nestekjærlighet utøves, der en bygger inkluderende fellesskap, eller kjemper for rettferdighet og vern om skaperverket, der utøves diakoni, uavhengig av begrunnelsen.» Det vil jeg motsi. Nettopp i Den norske kirkes diakoniplan fra 2020 som han ellers viser til, blir det teologiske grunnlaget poengtert som konstituerende for hva som er diakoni:
«Kirken er diakonal i sitt vesen og diakoni er en integrert del av kirkens identitet og oppdrag. (…) Diakoniens teologiske forankring er troen på Den treenige Gud. Gud skapte og skaper, frelser og fornyer mennesket og hele skaperverket. (…) Å gjøre troen virksom i handling er å spørre på ny og på ny «hvem er min neste? (…) Bekjennelsen til Den treenige Gud og troen på at Gud ble menneske i Jesus Kristus er fundamentet for kirkens diakoni. Fordi Gud i Jesus ble menneske, levde et liv som viste menneskene hvem Gud er og overvant døden og dødskreftene, frigjøres vi til et nytt liv i nestekjærlighetens tjeneste.»
Enhver god handling
Stålsett poengterer derimot at «handlinger som ikke begrunnes kristelig i utførelsen eller av dem som utfører den, kan like fullt fra et kristent perspektiv forstås som implisitt diakoni. For de virkeliggjør diakoniens vesen og mål. (...) En slik skjelning kan få fram at også på begrunnelsesnivået kan en praksis være fullt ut livssynsåpen uten å miste sitt diakonale vesen.»
Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn at enhver god handling er å regne som diakonal. Her mener jeg det er Stålsett som bommer. Samtidig er det grunn til å spørre om motivet bak å definere diakoni på denne måten.
Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn at enhver god handling er å regne som diakonal
Diakonien må være livssynsåpen i sitt uttrykk, men kan aldri være det i sin motivasjon. Birte Nordahl har derfor også helt rett i at organisasjoner med et spesifikt kristent formål som KFUK-KFUM Norge og Kirkens Bymisjon, ikke kan kalle seg livssynsåpne. Men deler av arbeidet de driver, som Forandringshus (åpent forebyggende ungdomsarbeid i flerkulturelle nærmiljøer), sosialt arbeid blant utsatte og trengende etc. kan med rette kalles livssynsåpent.
Så lenge det ikke er tvil om organisasjonenes kristne identitet og formål, er det derfor grunnlag for å kalle dette «livssynsåpen diakoni». Det samme viktige arbeidet vil langt på vei kunne drives, og drives da også heldigvis, av mange aktører uten kristent formål. Det er imidlertid ikke diakoni, men allmennetisk godt begrunnet sosialt arbeid.
