Diakoni bygger på kristen tro og tradisjon. Kan det da gi mening å kalle diakonien livssynsåpen, som for eksempel Kirkens Bymisjon og KFUK-KFUM Norge gjør i dag?
Vårt Land hevder på lederplass 21. august at betegnelsen er tilslørende. Diakoni er ikke livssynsnøytralt, påpeker de. Den kristne forankringen bør tydeliggjøres.
Jeg mener denne kritikken bommer. Både på disse organisasjonenes bruk av begrepet, og på forståelsen av livssynsåpen diakoni.
Livssynsåpen adressat
Livssynsåpen diakoni kan forstås på flere måter. Enhver diakonal tjeneste – enten den skjer i organisasjoner, institusjoner eller menigheter – bygger på et verdigrunnlag, utføres av bestemte aktører og rettes mot utvalgte adressater. Livssynsåpenhet kan kjennetegne alle disse sidene ved den diakonale praksisen.
For å ta det siste og letteste først: Med «livssynsåpen diakoni» kan man signalisere at adressaten for det diakonale arbeidet ikke er livssynsmessig bestemt.
Dette vil gjelde de fleste former for diakoni i dag. De stiller ikke krav til bekjennelse eller tilhørighet hos mottakere eller deltakere.
Noe annet ville vært oppsiktsvekkende, og ofte diskriminerende. Men diakonien har ikke alltid vært slik. Den har også vært eksklusivt rettet inn mot «søsken i troen», eller med misjonerende hensikt. Den kan derfor oppfattes som mer ekskluderende enn den er.
Den misforståelsen kan betegnelsen livssynsåpen motvirke.
Hvem kan drive diakoni?
Hva så med de diakonale aktørene, i hvilken forstand kan de selv være livssynsåpne?
Lukasevangeliets velkjente liknelse om den barmhjertige samaritanen er en av diakoniens grunnfortellinger. Her spørres det aldri etter samaritanens tro, begrunnelse eller motivasjon for å hjelpe den skadede i veigrøften. Tvert imot understrekes det overraskende: At det var en «annen», en ikke (rett-)troende, som gjorde det som var rett og fortjente ros. Ja, som til og med viser vei til frelse. Poenget var, og er i diakonien, at nøden blir sett – og lindret. Hvem som handler, og hvordan, er ikke avgjørende.
Med andre ord, der nestekjærlighet utøves, der en bygger inkluderende fellesskap, eller kjemper for rettferdighet og vern om skaperverket – for å henvise til Den norske kirkes diakoniplans beskrivelse av hva diakoni er – der utøves diakoni, uavhengig av begrunnelsen.
Ulik personlig tilhørighet
De som i dag utøver diakoni, både ansatte og frivillige, har ulik grad av personlig nærhet til kristen tro. Ved diakonale sykehjem eller møtesteder for mennesker ulike sosiale utfordringer stilles naturlig nok ingen livssynskrav. Det er med andre ord ikke den enkeltes tro eller motivasjon som bestemmer handlingen som diakonal.
Her er det nyttig å skjelne mellom verdier og verdienes begrunnelser
Videre kan diakonale tiltak organiseres som samarbeid mellom aktører med ulike livssynsgrunnlag. Akuttovernattingstiltak i regi av Kirkens Bymisjon og Røde kors er et godt eksempel. Internasjonalt kan også «Religions for Peace» forstås slik. Fredsbygging og klimatiltak er fra et kristent ståsted åpenbart diakonale anliggender. Her er aktiviteten livssynsåpen ikke bare ved at de som gjennomfører den har ulik tro, men også ved at selve innrammingen ikke er trosbestemt.
Sagt på en annen måte, er også verdigrunnlaget for selve handlingen mangfoldig. Det er ingenting i veien for at for eksempel Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) skulle drive livssynsåpen diakoni.
Verdier og begrunnelser
Vil ikke dette innebære en relativisering av verdienes betydning i diakonien? På ingen måte.
Her er det nyttig å skjelne mellom verdier og verdienes begrunnelser.
Når eksempelvis Kirkens Bymisjon bestemmer sine verdier til å være «respekt, rettferdighet og omsorg», eller KFUK-KFUM «åpen, modig, rettferdig, utviklende og trygg» er dette selvfølgelig verdier en kan slutte seg til med ulike livssynsmessige begrunnelser.
De ulike begrunnelsene undergraver ikke verdiens gyldighet. Tvert imot blir verdien mer virkekraftig når den kan argumenteres for fra ulike ståsteder. Dette er en av styrkene ved et livssynsåpent samfunn, og en livssynsåpen diakoni: De muliggjør og ønsker velkommen ulike begrunnelser for fellesverdier, samtidig som verdienes betydning ikke relativiseres eller fjernes.
Det livssynåpne handler verken om nøytralitet eller tildekking.
Behovet for gode grunner
Begrunnelsene for verdiene er nødvendige. Verdier er ikke abstrakte prinsipper som henger i løse lufta. De trenger konkretisering. Og vi trenger begrunnelser – også gjennom symboler, fortellinger, liturgier, vedtekter og sanger – som kan motivere oss til å sette verdiene ut i handling.
Dette er jo i høyeste grad tilfelle i de nevnte diakonale organisasjonene som betegner sin virksomhet som livssynsåpen. En kan vanskelig misforstå forankringen til en organisasjon som har både «kirken» og «misjon» i navnet, og som til overmål har et kors i logoen.
Poenget med det livssynsåpne er derfor ikke å løsrive diakonien fra koblingen til kristen tro og tradisjon, men å åpne for at denne tilknytningen kan uttrykkes på ulike måter. Her kan det være nyttig å skjelne mellom eksplisitt og implisitt diakoni.
Eksplisitt og implisitt diakoni
Når den diakonale handlingen tydelig begrunnes eller rammes inn av kristen tro og tradisjon, kan den kalles eksplisitt diakoni. Handlinger som ikke begrunnes kristelig i utførelsen eller av dem som utfører den, kan like fullt fra et kristent perspektiv forstås som implisitt diakoni. For de virkeliggjør diakoniens vesen og mål. Slik samaritanen gjorde det.
En slik skjelning kan få fram at også på begrunnelsesnivået kan en praksis være fullt ut livssynsåpen uten å miste sitt diakonale vesen.
Den diakonale gjerningen kjennes på dens frukter, ikke på dens motiver eller navn.
Som liknelsen om samaritanen viser, er livssynsåpenheten kristent begrunnet
Menighetsdiakonien vil alltid være eksplisitt diakoni. Den rammes tydelig inn med ressurser fra kristen tro og tradisjon. Det samme gjelder for klassisk diakonale institusjoner og stiftelser, som Diakonhjemmet eller Crux. De springer ut av og henviser til kristne begrunnelser for sine verdier.
Unødvendig mistenkeliggjøring
Men slike aktørers virksomhet kan altså likefullt være livssynsåpen. En bevisstgjøring om dette kan være viktig i samarbeid med andre aktører. Samskaping er høyt oppe på agendaen for tiden, både hos diakonale aktører og i bydeler og kommuner. I slike «felleseide» prosjekter kan en samtale om hva livsynsåpenhet innebærer være avgjørende.
Det er også varierende hvor tydelig begrunnelsen gis internt i ulike diakonale tiltak. Det kan være gode profesjonelle grunner for dette. Det kan være bedre diakoni i en del tilfeller å ikke tydeliggjøre for sterkt den trosbaserte begrunnelsen.
Pasienten har ikke valgt det diakonale sykehuset. En rusmiddelavhengig skal ikke måtte kjenne på takknemlighetsgjeld eller plikt til å måtte høre på andakten.
Dette handler ikke om tilsløring. Heller ikke et ønske om å være «nøytral». En slik engstelse er unødvendig mistenkeliggjørende. Respekten for den andre kan ofte innebære å holde tilbake sitt eget.
Livssynsåpenhet er kristent begrunnet
Men kanskje viktigst av alt: Som liknelsen om samaritanen viser, er livssynsåpenheten kristent begrunnet.
En livssynsåpen diakoni er derfor verken mindre kristen eller mindre diakonal. Tvert imot er det diakoniens vesen å være livssynsåpen.
For som livssynsåpen virkeliggjør diakonien sin dypeste begrunnelse: troen på en Gud som er virksom i hver god gjerning, og som ikke gjør forskjell på folk.
