I Vårt Land 13. juli spør avisens nyhetsleder Morten Marius Larsen om vi ser en gryende kristendoms-boom blant unge i Norge. Han mener det er grunn til å spørre. Jeg mener det er grunn til å håpe at svaret er «ja».
«Is God dead?»
På begynnelsen av 1960-tallet var den vestlige verden fortsatt preget av etterkrigstidens fremtidstro. De vestlige landene opplevde økonomisk vekst og vitenskapelige fremskritt som noen år i forveien virket umulig. Skulle utviklingen fortrenge troen på Gud? I 1966 trykket sågar Time Magazine en forside med følgende spørsmål: «Is God dead?». Fonten var ildrød. Bakgrunnen helsort.
Mot slutten av 60-tallet skjedde det et sosiologisk paradigmeskifte. De unge sa nei til sine foreldres dogmer, rammer og regler. I Norge ble de kalt «68-ere». Perioden var preget av studentopprør, uro, krig og en seksuell revolusjon. Jernteppet i Europa hadde senket seg for lengst og frykten for atomkrig var tilværelsens bakteppe.
Jesus Revolution
I hippiebevegelsens randsone vokste det frem en ny bevegelse i California. Ungdommer begynte å søke Gud. Det resulterte i at Time Magazine i 1971 besvarte sitt spørsmål fra 1966 med en ny fremside. «Jesus Revolution» var overskriften, denne gang med gule fonter med en tidsriktig «hippie-Jesus »som blikkfang i midten.
Vekkelsesbølgen fra California kom til Norge også. Tusenvis av norsk ungdom ble berørt i det som ble kjent som Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Dessverre evnet ikke størstedelen av det etablerte kirkelivet å omfavne den nye bevegelsen ordentlig. Derfor vokste den i stor grad frem på gata i mer eller mindre uorganiserte former.
En ny kristen ungdomsvekkelse virker kanskje enda mer «umulig» i dag enn det gjorde for litt over 50 år siden. Kan det likevel skje? Morten Marius Larsen spør. Kun ettertiden vil besvare spørsmålet. Men jeg håper svaret kan være ja. Jeg har to begrunnelser for mitt håp.
Sosiologisk begrunnelse
For det første slår det meg hvordan dagens situasjon ligner på 1970. Da som nå lever vi i urolige tider. Vi opplever krig på europeisk jord, vi har akkurat gjennomgått en global pandemi og det pågår en ny seksuell revolusjon som også omhandler kjønn. Samtidig demonstrerer unge mennesker mot vindmøller på Fosen og arrangerer skolestreik for miljøet. Eller for Gaza. Det skrives om en mulig krig fra øst, en økologisk krise truer vår tilværelse og en sterk politisk polarisering preger det internasjonale nyhetsbildet.
Professor i kristendomshistorie ved Universitetet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal, uttaler til Dagen 26. mai at «Vekkelser skjer gjerne i trøblete krisetider. Det er nok av ting å uroe seg over nå, så det finnes en slags grobunn for vekkelse», og viser samtidig til fjorårets vekkelse på Vigeland og på det amerikanske universitetet Asbury i USA.
Erfaringsbasert begrunnelse
Min andre begrunnelse handler om egne observasjoner. I Ungdom i Oppdrag har vi sannsynligvis ledet flere unge i Norge til tro på Jesus i løpet av de siste to-tre årene enn hva vi har gjort i løpet av de siste 20 årene til sammen.
Lagets studentundersøkelse fra 2024 viser at unge kristne i mindre grad skjuler troen sin enn hva tilfellet var i 2019; færre lever med troen sin i skapet. Laget etableres på skoler som ikke har hatt skolelag på mange år. Kristne ungdomsledere rundt om i landet forteller om vekst. Det er mange år siden Kristenrussens landstreff hadde så mange deltagere som i 2024. Ungdom i Oppdrag har rekordmange studenter på disippeltrenings-skole – og bibelskolene i Norge opplever et skikkelig oppsving. Mange kristne sammenhenger preges av en stille vekst. I utlandet ser vi hvordan intellektuelle, artister og skuespillere har kommet til tro. Man kan ikke se en eneste fotballkamp i Premier League uten at fotballspillere åpenlyst ber til Gud på banen.
«Full overgivelse»
Denne veksten er ikke begrenset til enkeltmiljøer. Den 20. juni skriver Vårt Land om hvordan mange kristne ungdomsmiljøer i Bergen har vokst de siste par årene. Lignende artikler kunne blitt skrevet om flere norske byer. Og om flere byer i Europa.
Jeg har jobbet med kristent ungdomsarbeid i 30 år. Aldri før har jeg opplevd unge kristne ta troen sin på alvor slik som nå. «Full overgivelse» kaller de det i en artikkel i Vårt Land 18. august.
Alt dette minner meg om historier jeg hører fra 1972. Derfor mener jeg det er grunn til å håpe at svaret på nyhetsleder Larsens spørsmål den 13. juli er «ja».
Utfordringer og ansvar
Så finnes det opplagte utfordringer. Ung idealisme vil før eller siden møte virkelighetens realiteter. Hva skjer da med den intense ungdommelige overgivelsen?
Eldre kristne forteller meg at Jesusvekkelsen på 70-tallet ikke ble tilstrekkelig integrert i det etablerte. Dette førte blant annet til mangel på modne voksne som kunne fungere som en dypere kjøl. Når seilet på båten reises høyt og vinden blåser hardt kreves det nemlig dyp kjøl. Ellers kullseiler båten.
Dagens generasjon unge kristne nærmest roper etter voksne medvandrere. Det er min generasjons utfordring. Og ansvar. Slik kan vi være med å hjelpe unge til å bygge en bærekraftig tro som står seg også når stormene kommer.
