Det er lett å snakke feststemt om olavsarven. Å konkretisere den er verre.
Vi kommer likevel ikke unna at utgangspunktet er et grunnleggende syn på virkeligheten, mennesket og verdier. Siden det varierer hvor mye slike deles, er det et godt spørsmål hva en Olavsfest skal formidle i samtaler og kulturuttrykk – og overfor hvem.
Det er lett å forstå Berit Aalborg bekymring 9. august for at en for lokal profil ikke vil inspirere «kirkefolk fra hele landet» til å valfarte til Trondheim.
For blikket må løftes enda mer: Inspirere folk fra hele verden til å valfarte til en fest for det beste ved olavsarven – og ta det med seg hjem.
Sette dagsorden
Olavsfest har en imponerende merittliste, bredde og dybde. Men at mannskap, passasjerer og seilføring begeistrer mange, trenger ikke bety at kursen er like god.
Det er grunn til å lytte når Aalborg ser stadig mindre olavsarv enn en «byfestival for trøndere». Samtidig er det slik Steinar Larsen og Arild Kalkvik understreker i innlegget «Olavsarv – mer enn du tror!», opplagt at mye må handle om å «speile tida vi lever i, samtidig som vi skal sette dagsorden».
Så hva slags dagsorden bør settes?
Det gir håp at det viktigste for Larsen og Kalkvik er «menneskesynet som ble etablert som en konsekvens av oppvåkningen som foregikk over hele Europa for tusen år siden. Alle mennesker hadde en egenverdi og skulle behandles likt i rettssystemet».
Samtidig er det en fare for utvanning hvis de mener at olavsarven er ukontroversiell, fullt dekket av menneskerettigheter og egentlig støttes av alle: «kristne kaller det kristne verdier, mens andre kaller det for sine verdier». De er «en grunnleggende del av det norske samfunnet i dag» og «gjelder for alle, helt uavhengig av hvem du er.»
Ja, kanskje på papiret. Men skal olavsarven sette en dagsorden, trenger vi å forstå hva den ga oss – og hva den kjempet imot.
En kristen verdirevolusjon
Ikke alle virkelighetsforståelser fører like lett til menneskerettigheter eller rettsstat, tro på individet fremfor kollektivet, ydmykhet fremfor ære og tilgivelse fremfor hevn.
Kristenretten signaliserte et brudd med vikingtidens selvfølgeligheter. Satt på spissen: Med et ætte- og alliansebasert slavesamfunn der ære stod sentralt og hevndrap var normalt.
Slik rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde understreker, er det vanskelig å forstå hvor radikalt mye endret seg. Før var makt bra i seg selv og ga rett. Nå ble det viktige spørsmålet ikke lenger hvem som stod sterkest, men hva som var godt.
Mye sprang ut av en kristen verdirevolusjon, en Kristus-visjon som bar frukter i alt fra hverdagsliv til rettsapparatet.
Historien om Hallvard som ble drept da han ville redde en trellkvinne, viser hvor raskt ting kunne snu. Kirken gjorde ham til Oslos skytshelgen fordi idealet ikke lenger var å forsvare sin ære mot en simpel trell, men å hjelpe samfunnets svake, de vergeløse.
Ikke et verdivakuum
Vi trenger ikke romantisere. Det tok tid å snu holdninger og ryggmargsreflekser. Eksemplene er mange på makthavere som tok seg til rette, i og utenfor kirken.
Men endringene var gjennomgripende. Vi fikk ikke bare lik verdi, vi ble individer. Samfunn og lovverk dreide seg ikke lenger rundt ætter, stammer eller klaner. Ansvar ble stadig mer personlig. Idealet var ikke lenger å sikre ættens ære, men å forsake, vende det andre kinn til, følge samvittigheten og bekjenne sine synder, gjøre bot og få nåde og tilgivelse.
Det skjedde ikke i et verdivakuum, men tett knyttet til en visjon av virkeligheten. Gud hadde skapt alle i sitt bilde, og ønsket å forholde seg til og ansvarliggjøre hver enkelt.
Det Larsen og Kalkvik kaller oppvåkningen i Europa, kunne ikke skjedd når som helst og hvor som helst
I dette hadde kirken en avgjørende rolle. Skriftestolen gjorde selvkritikk til et ideal. Forbudet mot søskenbarnekteskap i inntil syv ledd skapte nye relasjoner. Samfunn kunne bygges stadig mer på tillit og bånd mellom enkeltpersoner fremfor slekter.
Ikke trivielt
At så mye er blitt selvfølgeligheter for de fleste, også på tvers av livssyn, betyr ikke at olavsarven er noe som i beste fall får hedersplass på en fest eller folkemuseum. Forstår vi ikke at levende verdier har røtter, er det lett å skjære dem over eller glemme å gi dem næring.
For menneskerettigheter er ikke noe trivielt eller selvfølgelig. Og olavsarven er langt mer. Det Larsen og Kalkvik kaller oppvåkningen i Europa, kunne ikke skjedd når som helst og hvor som helst. Bakteppet var en kristen visjon som over tid fant samklang og bar frukter i mange land.
Samtidig er vi ikke i mål. Det er flere slaver enn noen gang i verden. Konflikter verden over forsterkes eller springer ut av ønsket om å gjenopprette ære. Søskenbarnekteskap er mange steder normen. Fortsatt styrer æres- og klanskulturer av mange slag nettverk og individer, ofte på tvers av land.
Kanskje trengs olavsarven og en Kristus-visjon mer enn noen gang.
