Jeg ønsker de to menighetene alt godt og håper deres nye identitet blir god for dem. Det kan være fint å være pinsevenn. Likevel, det er også noen kameler å svelge. Bruddet skjer fordi Metodistkirkens vedtak om at skeive kan gifte seg og bli ordinert i kirken ble for hard kost, altså et etisk spørsmål.
Det er mye teologi metodister og pinsevenner har felles, men metodistisk dåpssyn og ekklesiologi er blant det som kan være tungt å gi opp. For de fleste metodister er dåpssynet viktig, hvor det stadfestes at Gud har omsluttet barnet fra unnfangelsen av og startet sin prosess i det, slik Gud har med alle mennesker. Troendes dåp kan også være vakkert, men på en helt annen måte.
En metodistisk ekklesiologi er konneksjonal, som betyr at menighetene henger sammen med hverandre. Det er et økonomisk sikkerhetsnett både med tanke på å ha råd til lønninger og å ha et sted å få hjelp når bygningene trenger vedlikehold. Ikke minst at menighetene er et nasjonalt og internasjonalt nettverk der vi er forpliktet i forhold til hverandre og hører sammen. Det er mye bra med pinsebevegelsens kongregasjonalisme, at hver menighet er selvstendig både med tanke på myndighet og ansvar, men for to små menigheter er det mye å tape på å gå fra et sterkt sikkerhetsnett som Metodistkirkens kirkesyn innebærer. Det synliggjør hvor viktig dette er for dem. De er villig til å ofre dåpssynet sitt og sikkerhetsnettet sitt, fordi etikken ikke var til å leve med.
Hele kirkelandskapet
Vi ser det samme i andre kirker. Frikirken hadde nylig sitt synodemøte hvor kirkesamfunnets samlivsetikk ble gjort til et bekjennelsesspørsmål. At kirkesamfunnets flertall har et konservativt ståsted er ikke nytt, men det er nytt at dette etiske spørsmålet blir gjort til et bekjennelsesspørsmål, altså et spørsmål det er påkrevd at pastorer, medarbeidere og alle som sitter i eldsterådene forholder seg lojalt til.
Det er gjerne dogmatiske spørsmål som er bekjennelsesspørsmål, knyttet til de tre oldkirkelige trosbekjennelsene og i luthersk sammenheng til Confessio Augustana og luthersk katekisme som innebærer at læren om frelsen, sakramentene og Luthers kjennemerker som troen alene, Skriften alene og nåden alene er blant det man kan kalle bekjennelsesspørsmål. Et bekjennelsesspørsmål er gjerne det som kjennetegner kirkesamfunnets teologi. Nå er altså samlivsetikken løftet opp på samme nivå.
Jeg registrerer forskyvningen, og jeg tenker at dette ikke er klokt
Misjonskirken er et kirkesamfunn hvor samvittighetsfrihet står sterkt. Kirken praktiserer flere syn på dåp og nattverd side om side, og medlemmenes samvittighet avgjør. Misjonskirken har påfallende lite teologi nedfelt som bindende for medlemmene, nettopp fordi samvittigheten er så viktig. Er det noe kirkesamfunn som burde være rigget for å håndtere uenighet når det gjelder samlivsspørsmål er det nettopp Misjonskirken. Men der stopper samvittighetsfriheten, og diskusjonen handler om skeive i parforhold kan være medlemmer eller ikke. Etikken binder, men i teologiske spørsmål er det romslig samvittighetsfrihet.
Det kan være fint å være pinsevenn. Likevel, det er også noen kameler å svelge
Baptistkirken er et kirkesamfunn hvor enkeltmenigheter gjør selvstendige vedtak slik pinsevennene gjør. Likevel vedtok kirken nylig en sanksjonsordning som vil tre i kraft om en menighet gjør et for selvstendig vedtak i samlivsspørsmål. Det å være forpliktet på baptistisk tro og ordning er viktig, men der det vises romslighet for kulturelle forskjeller når det gjelder teologi gjelder ikke det samme når et etisk spørsmål som samlivsetikk diskuteres. Flere kirkesamfunn kunne vært nevnt.
Ikke klokt
Det er en forskyvning i hele kirkelandskapet som foregår. Vi er blitt vant til å leve med teologiske forskjeller. Vi er avslappet på ulike dåpssyn, nattverdsyn, ulike kirkestrukturer, ulike måter å uttrykke troen på, ulike vektlegginger av rettferdiggjørelse, helliggjørelse, nåde og frelse. Ulikhetene her er fargerikt og innbyr til spennende og undrende samtaler. Samtaler om samlivsspørsmål blir lett harde og konfronterende, selv om det handler om noe av det mest sårbare i menneskelivet. Da blir det behov for tydelige grenser, da trues det med utestengning, eller frivillige brudd oppstår.
Jeg registrerer forskyvningen, og jeg tenker at dette ikke er klokt. Den romslighet, undring og gjensidige anerkjennelsen vi nærmer oss teologiske spørsmål med ville også vært en klok tilnærming når vi som kirker jobber med samlivsetikk.