Mosterjubileet har skapt en interessant diskusjon i Vårt Land om forholdet mellom kirke og politikk. I et svar til noen av sine kritikere skriver Dokka: «Generelt mener jeg at norske prester snakker for mye om etikk og politikk, og at norske biskoper og kirkeledere gjør det samme». Hun gir flere gode argumentere for dette, blant annet at det går på «bekostning av andre viktige temaer som ingen andre instanser i samfunnet tar opp.»
Jeg kunne tenke meg, for egen regning, å nevne flere grunner som kan bidra til å understøtte sitatet fra Dokka.
Minimalt bidrag
En god grunn til at biskoper og kirkeledere trygt kan tillate seg å mene mindre om politikk, er at den norske offentligheten – dessverre og heldigvis – vil klare seg fint uten kirkens meningsytringer. Sjelden eller aldri er det kirkens biskoper og ledere som setter dagsorden for den politiske debatten, eller sier noe uforutsigbart eller annerledes. Kirkens offisielle meningsytringer bidrar oftere til å legitimere eller delegitimere posisjoner som allerede er formulert, grundigere og bedre, av noen andre. Kirkens bidrag lar seg derfor ofte redusere til støtteerklæringer eller avstandstaken.
Sjelden eller aldri er det kirkens biskoper og ledere som setter dagsorden for den politiske debatten, eller sier noe uforutsigbart eller annerledes
Det er helt naturlige grunner til til at de politiske posisjonene som kirken målbærer ofte allerede er formulerte bedre av noen andre. Dels skyldes det at kirkens ledere har noe annet som sin primære fagkompetanse og som kjernen i sitt oppdrag. Videre er det også slik at det å grunngi at en form for praktisk politikk er mer kristelig og moralsk enn sine alternativer ofte er litt vanskeligere enn man tror. Det skyldes at det nesten aldri går noen rett linje fra kirkens fundamentale anliggender til praktisk politikk.
Det er dessuten komplisert å vurdere hvilken status spesifikt kristne argumenter bør og skal ha i et sekulært og pluralistisk samfunn. Derfor vil det alltid være behov for en grundig analyse før man kan slå fast hva slags konkrete forslag dem som deler kirkens verdier bør støtte. Slike analyser tilbyr kirken og dens ledere av helt naturlig grunner nesten aldri. Resultatet blir at dens meningsytringer ofte fremstår som overfladisk begrunnet.
Splittelse og fremmedgjøring
Fordi kirkens politiske kommunikasjon i så stor grad handler om å markere enighet og uenighet med posisjoner andre allerede har formulert, er resultatet at denne kommunikasjonen fungerer både splittende og fremmedgjørende. Kirkens medlemmer blir delt opp i dem som er «enige» og «uenige» med det dens ledere mener om politikk. Vi settes opp imot hverandre og deles i grupper basert på helt andre ting enn dåpen og troen som har gjort oss til ett. Kanskje er vi som splittes til og med helt enige om de grunnleggende verdiene som står på spill. Vi har bare litt ulike teorier om hvordan de verdiene best lar seg realisere, vi tenker ulikt om hvordan ulike hensyn skal vektes mot hverandre, hvor stort statens ansvarsområde bør være, eller hva som er forholdet mellom de kortsiktige og langsiktige virkningene av en gitt politikk.
Vi settes opp imot hverandre og deles i grupper basert på helt andre ting enn dåpen og troen som har gjort oss til ett
Jeg tror de fleste av oss er skrudd slik sammen at vi ikke reagerer så veldig når kirkens ledere kommer med politiske utspill vi er enig i. Da tenker vi kanskje at det som sies er en helt naturlig og selvfølgelig konsekvens av verdier vi oppfatter som helt fundamentale. Kanskje tenker vi ikke på at det som sies er spesielt «politisk» engang. For det er jo så selvinnlysende fint og kristelig.
Vi er fra naturens side dårlige på å leve oss inn i hvordan utspill vi selv er enig i lander hos dem som tenker annerledes enn hos selv. For hver gang jeg kjenner tilfredsstillelsen over at kirkens ledere bekrefter godheten i mine egne politiske preferanser, må jeg derfor minne meg selv om at det finnes noen andre i min menighet som nettopp da kjenner seg dypt fremmedgjort. Da skylder jeg å spørre meg selv om jeg ikke kunne levd fint også uten at kirkens ledere rykker ut for å markere at de er enig med meg.
Ond sirkel
Hver gang kirkens ledere markerer et politisk standpunkt jeg selv ikke deler, merker jeg jo selv hvordan jeg føler meg hensatt til ungdomstidens erfaring av å være på utsiden av den kule gjengen. Jeg må også innrømme at jeg blir fanget i følgende destruktive logikk: Hvordan kunne de uttale seg med så stor patos i dette spørsmålet når de forholdt seg helt tause i fjor da min egen hjertesak stod på agendaen?
Hver gang kirkens ledere markerer et politisk standpunkt jeg selv ikke deler, merker jeg hvordan jeg føler meg hensatt til ungdomstidens erfaring av å være på utsiden av den kule gjengen
Spørsmålet illustrerer at kirkens ledere blir fanget i en ond sirkel. Jo mer de uttaler seg om noen ting, jo sterkere blir forventingen om at de uttale seg om andre ting også. For hver gang de går ut og mener noe om ett spørsmål skaper de en situasjon der deres taushet i andre spørsmål blir påfallende, kanskje til og med kritikkverdig.
Engasjement
Å mene mindre om hva politikere bør gjøre, innebærer ikke at man oppgir engasjementet for de verdiene som kan skape gode samfunn, eller kampen mot urett. Kirken skal fortsatt engasjere seg diakonalt og praktisk for menneskers livsvilkår nært og fjernt. Den skal peke på en måte å leve livet på som ikke skjer på andres eller skaperverkets bekostning. Kirken skal stille de irriterende spørsmålene og minne oss om steinene vi som samfunn bærer med oss i skoene. Kristne generelt kan og bør melde seg på i den politiske samtalen på måter som synliggjøre at troen har relevans for alle ting og hele livet.
Men kirken selv og dens ledere kan nesten alltid overlate til andre å formulere hva som vil være den beste praktisk politikken i den virkelige verden.
