«Etter opphøret av statskirkeordningen er Støre fri til å mene hva som helst om gudstjensten», skriver Åste Dokka i en kommentar i Vårt Land. «Men Den norske kirke er også fri til å ikke høre på ham. Stat og kirke har nemlig skilt lag», fortsetter Dokka. Bakgrunnen er statsministerens uttalelser og utfordring til kirken etter markeringen av kristenretten på Moster. Jonas Gahr Støre vil gjerne bli mer berørt når han går til kirken. Han vil også gjerne høre mer om Moster-arven, både i gudstjenester og prekener.
Det er en unødvendig streng forståelse av toregimentslæren som kommer fram i Dokkas kommentar. Som kirke skal vi gjøre våre egne prioriteringer, og den tolkende teologens selvstendighet skal selvsagt vektlegges. Men å hevde friheten i å ikke høre på hverandre inviterer til gjensidig arroganse hverken kirke eller stat er tjent med. Jeg vet ikke om Dokkas påstand er et uttrykk for en mer utbredt forståelse. Å fortsette samtalen blir uansett viktig: Hvordan skal relasjonen og kommunikasjonen mellom kirke og stat være i årene som kommer?
En kortvarig, behagelig lindring?
Målet kan jo være en relasjon som går begge veier, hvor vi er frie til å møte hverandre med gjensidige utfordringer. Der kirkens profetiske stemme høres fra prekestolen eller samfunnets marginal. Og hvor kirken inviterer til å bli utfordret tilbake - til å tenke teologisk rundt samfunnsaktuelle spørsmål.
«Det er selvsagt deilig for et kristenfolk i motvind at Støre klør oss litt på ryggen», skriver Dokka videre i sin kommentar. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvorfor. For jeg opplever ikke Støres engasjement på Moster eller hans uttalelser om kristenretten som kortvarig, behagelig lindring. Jeg opplever meg snarere positivt utfordret på en relevant og hensiktsmessig måte – også når det gjelder gudstjeneste og forkynnelse. For dersom det som skjedde år 1024 vitner om det som skjedde år 30, er forkynnerens oppgave å unngå unødvendig polarisering mellom disse.
Historiske referanser
Hva er så prestens oppgave på prekestolen? Er det å preke om år 30 ut fra bibeltekstene, og ikke fra historiebøker eller lovverk, slik Dokka påstår? Eller er det ikke noe unødvendig strengt, også ved denne påstanden?
Selv om vi snakker stadig mer om sekularisering i Norge, er forkynnelsen den mest vanlige form for offentlige tale i dag. Forkynnelse har vært en av kirkens mest sentrale oppgaver og fremste kjennetegn helt siden kristendommens begynnelse. Men de homiletiske idealene har forandret seg gjennom tidene, særlig etter at emnet ble en del av praktikumsutdanningen.
Å kunne forkynne uten å være forpliktet eller bundet til en bestemt bibeltekst har vært og er mulig
Historiske referanser i prekener er ikke et nytt fenomen. Når forfatteren av Apostlenes gjerninger forteller om Paulus, aner vi en evne til det oversettingsarbeid som er nødvendig når ulike grupper av mennesker skal berøres av evangeliet. I Antiokias synagoge, etter at Johannes har reist tilbake til Jerusalem, reiser Paulus seg og spiller på jødenes historiske streng før han siterer Salmenes bok (Apg. 13; 13ff). På sin andre misjonsreise, denne gangen i møte med grekerne i Aeropagen i Aten, siterer Paulus den stoiske dikteren Aratos (Apg. 17;28) som har sagt «for vi er hans slekt» sammen med de kjente ordene «for det er i ham vi lever, beveger oss og er til».
Gudstjeneste som dialog
En preken skjer normalt i tilknytning til en eller flere av kirkeårets utvalgte bibeltekster. Men det betyr ikke nødvendigvis at forpliktelsen til tekstrekken er predikantens ufravikelige lov. Bevarte prekener fra kirkens første århundre og for eksempel Luthers Invocavit-prekener vitner om det. Å kunne forkynne uten å være forpliktet eller bundet til en bestemt bibeltekst har vært og er mulig – på bakgrunn av to forutsetninger som er nøye bundet sammen. Den ene handler om å kunne utkrystallisere et bibelsk sentrum, som ifølge Luther er Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus.
Vi kan si det mer enkelt: frihet og frelse i Kristus er «evangeliet» i bestemt form. Den andre handler om at det er forskjell mellom Guds ord og Bibelens ord. Ifølge Bibelen er Guds «ord» framfor alt skaperordet, det ord som skaper hva det sier, det ord som verden er blitt til av. Og dette skaperordet er ikke identisk med Bibelens ord. Dette må gudstjenesten også formidle: Guds ord til oss er ikke en bok, men Jesus Kristus. Som seirer over døden, som gir fanger sin frihet og som fortsetter å sette undertrykte fri. Slik er gudstjenesten en dialog med det som fremmer befrielsens evangelium.
Gjennom å velge å lytte til hverandre kan kirke og stat, men også kristen og søkende, invitere til gjensidig kommunikasjon og relasjon mellom mennesker
Gjensidig kommunikasjon
Sier jeg med dette at kirkeårets tekstrekke ikke er viktig? Jeg gjør ikke det. Tekstrekken forpliktende, men skal også forstås som hjelp for forkynneren – en måte å komme nærmere evangeliet fra ulike tilnærminger for å profilere budskapet om Jesu liv, død og oppstandelse. Men forkynnelsen er også en arena for verdens vitnemål om evangeliets relevans etter år 30. Slik at gudstjenesten kan være til hjelp for å forstå hva Jesus har fått bety, på 300- tallet, år 1024 på Moster, og for oss som lever og strever i dag.
På samme måte som vi bryter brødet med hverandre er også kirkens oppdrag å bryte ordet og dele erfaringer av å ferdes i Guds verden. Den norske kirke er fri til å ikke høre på statsministeren. Det er sant. Men jeg er ikke sikker på at det er så klokt. Gjennom å velge å lytte til hverandre kan kirke og stat, men også kristen og søkende, invitere til gjensidig kommunikasjon og relasjon mellom mennesker.