Både Mari Saltkjel og Trond Bakkevig har respondert på min kommentar om Moster og statsministeren. Jeg vil minne begge på hva jeg i utgangspunktet reagerte på: den generelle oppfordringen om å snakke mer om Moster i gudstjenestene i Den norske kirke.
Min protest på dette ønsket innebærer ikke at kirka «skal være taus om at at alle mennesker har de samme rettigheter» (Bakkevig) eller at stat og kirke ikke skal være i dialog (Saltkjel). Jeg har heller ikke, stikk i strid med hva begge legger opp til, protestert mot at prester nevner Moster, andre historiske hendelser, politikk eller etikk når det passer, ei heller at det skal finnes en samtale mellom kirke og statsmakt.
Men jeg mener at vi ikke skal bruke prekenen til å snakke om Moster noe mer enn alle andre hendelser i historien. Det bør ikke være så sjokkerende at en luthersk teolog (som jeg er) mener toregimentslæren har noe for seg. Og i våre dager, når kristendom og det nasjonale knyttes sammen på skremmende måter i mange europeiske land, skal man være ekstra oppmerksom på hva ens argumenter kan brukes til dersom den politiske vinden snur.
Kristendom for kirke og stat
På Moster kom kristendommen inn i lovverket. Den gangen var det et felles anliggende for kirke og stat at for eksempel alle slags folk skulle begraves samme sted, slik Bakkevig beskriver. Mitt poeng er ikke at vårt felles menneskeverd ikke hadde eller har noe med kirka å gjøre. Poenget mitt er at det var statens lover som ble gjort kristne. Det er klart at kirka og kristne må heie på at kristne prinsipper ble tatt inn i lovverket. Men det betyr ikke at dette fenomenet (lovdannelse på kristen grunn) skal være en del av kirkas gudstjenesteliv.
Og i våre dager, når kristendom og det nasjonale knyttes sammen på skremmende måter i mange europeiske land, skal man være ekstra oppmerksom på hva ens argumenter kan brukes til dersom den politiske vinden snur.
Hverken det historiske (at Norge en gang var et land som så til kristendommen for å danne lovverk) eller det samtidige (at Norge i dag skulle se til kristendommen for å danne lovverk) er kirkelige anliggender. Det har med kristendom å gjøre, men avgjørelsene tas ikke av eller i kirka. Dermed er det et statlig og juridisk anliggende dersom staten ønsker å bruke kristendommen til å lage lover.
For mye politikk
Heller ikke dagens kamper om dagens lovverk hører, etter min mening, ofte hjemme i gudstjenesten. Det er dog rikelig med taletid utenfor prekenen til å fremme synspunkter om at vi må stanse klimaendringene eller at abort bør forbys, slik kristne ofte gjør. Det er imidlertid kristne borgere, og ikke kirka, og i alle fall ikke fra prekestolen, som må gjøre dette. Hvem som så «har rett» og hvem som «tar feil», det må ettertida avgjøre.
For å si det kort: Fra prekestolen skal presten forkynne evangeliet, og ikke loven.
Generelt mener jeg at norske prester snakker for mye om etikk og politikk, og at norske biskoper og kirkeledere gjør det samme. Det skjer på bekostning av andre viktige temaer som ingen andre instanser i samfunnet tar opp. For å si det kort: Fra prekestolen skal presten forkynne evangeliet, og ikke loven.
Dersom noen som hører på evangeliet får lyst til å lage bedre lover, er ingenting bedre enn det. Da har forkynnelsen fungert, på en av de mange måtene den kan fungere. At staten, brannvesenet, barnehagelæreren, byråkraten eller juristen tar inspirasjon fra kristendommen i sitt virke, er intet annet enn gledelig.
