Professor Lyder Brun (1870–1950) ved Det teologiske fakultet var den ledende liberale teologen på 1900-tallet. Naturlig nok var han en svoren fiende av Menighetsfakultetet (nå MF vitenskapelig høyskole). Til å begynne med håpet han at det nye private fakultetet snart ville forsvinne, som en sky som hadde skygget for solen. Men det skjedde ikke i Bruns levetid, noe som forsuret hans tilværelse.
Nå er kanskje skyen forsvunnet? MF har heist Pride-flagget og rektor Haanes har beklaget og bedt om tilgivelse for institusjonens tidligere læreuttalelser mot etisk aksept av homofilt samliv. MF er nå helt og holdent integrert i modernitetens kultur. Det tok tid, men kom ikke overraskende.
Moderne på sin måte
Da MF ble opprettet i 1907, var formålet å sikre en presteutdannelse basert på Den norske kirkes lære, gitt i Skrift og bekjennelse. En førmoderne arv skulle føres videre. MF-prosjektet var klart i strid med modernitetens autoritetskritikk, frihetsideal og virkelighetsoppfatning. Men det nye fakultetet var også moderne – på sin måte. Friheten i det moderne demokratiet var en forutsetning for at det ble til.
MF er nå helt og holdent integrert i modernitetens kultur. Det tok tid, men kom ikke overraskende
Homofili og kvinner på dagsorden
Fra 1970-tallet kom homofilispørsmålet på dagsorden i Den norske kirke. MF hadde nettopp gått inn for ordinasjon av kvinner. Kirkepolitisk var det viktig å markere at dette ikke åpnet for aksept av homofilt samliv. Etter hvert kom det også læreuttalelser, der man hevdet at homofilt samliv var i strid med Skriftens lære om kjønn, samliv og ekteskap. Disse var eksegetisk solide. Den naturrettslige begrunnelse holdt man seg unna. Men i den siste uttalelsen fra 1995 ble det tatt med et ekklesiologisk perspektiv: Homofilispørsmålet er ikke et adiaforon, men et lærespørsmål som kan berøre kirkens enhet. Adressaten for uttalelsene var Den norske kirke, som nå hadde fått en vanskelig konflikt om homofili.
Biskopene var dypt uenige. MF forutsatte at Den norske kirkes enhet berodde på enighet om læren. Men nå kunne enheten bryte sammen, om kirkens ledelse godtok homofilt samliv. Da oppstår det en katastrofal situasjon for MF.
Den norske kirke sluttet seg ikke til MFs lære om at homofilt samliv var synd, og at lære som legitimerte slikt, var vranglære. I Den norske kirke tenkte man nå annerledes.
Et vendepunkt
I homofilispørsmålet kunne det være ulike og motstridende lærer, men alle var legitime. Her gjaldt i lærepluralismen. Hva skulle MF nå gjøre? Fakultetet måtte nå erkjenne at den åndelig enheten i den kirke man skulle tjene, var brutt sammen. Å godta lærepluralisme betydde å annullere MFs tidligere læreuttalelser om homofili. Å samarbeide om presteutdannelsen med hermetiske biskoper, som forkastet Bibelens lære og slik fremmet frafall blant prester og lekfolk, syntes umulig. Det ville være dramatisk i strid med MFs kirkelige formål: å utdanne prester som levde og lærte i pakt med Skriften og bekjennelsen.
Det gamle MF hadde oversett og motarbeidet lykkekravet ved sine uttalelser om homofili
For komme ut av vanskene valgte MF en ny veg for institusjonen. I 1907 hadde man betraktet Den norske kirke som en bekjennelseskirke med en forpliktende lære. Men nå var kirken blitt som et moderne liberalt demokrati, der det er frihet for ulike og motstridende lærer. De gamle forutsetninger for MFs misjon var borte. Nå ble oppgaven å holde frem institusjonens teologiske syn og slik påvirke og overbevise prester og lekfolk.
Man må være vennlig, inkluderende og aksepterende, for ingen «sannhet» har rett til hegemoni, for det finnes flere «sannheter»
Hva er sannhet?
Den borgerlige offentlighets frihets- og kommunikasjonsideal ble lagt til grunn for fakultetets kirkelige misjon. Men det innebar at man også måtte akseptere den demokratiske oppfatning av sannhetsspørsmålet, som kan formuleres slik: «Alle har litt rett – alltid» (Are Kalvø). Enheten i fellesskapet må da baseres på gjensidig respekt mellom alle til tross for motstridende oppfatninger av troen og læren. Man må være vennlig, inkluderende og aksepterende, for ingen «sannhet» har rett til hegemoni, for det finnes flere «sannheter». Et moderne demokratisk samfunn holdes sammen i en sosio-ideologisk enhet. Det må også legges til rette for at den enkelte gis frihet til egen lykke. Det gamle MF hadde oversett og motarbeidet lykkekravet ved sine uttalelser om homofili.
Denne historien prøver dagens MF å legge bak seg ved å heise Pride-flagget og ved institusjonell botsgang. Noen prinsipiell nyorientering i forhold til endringene ved siste årtusenskifte er ikke dette. Da erstattet man læren om kirken med moderne liberal ideologi om frihet, enhet og lykke.
