VID-rektor Bård Mæland mener at private høyskoler med kirkelig, kristen eller diakonal basis bør slås sammen i et verdibasert universitet. Begrunnelsen er det relativt store antallet teologiske utdanningsinstitusjoner, og økonomiske hensyn i en tid med sviktende søkning og en ny finansieringsmodell, som han frykter vil gjøre disse høyskolene til synkende skip. Det trengs et nytt og større skip for å bli robust nok.
Ideen om en sammenslåing av kristne høyskoler er ikke ny. NLA Høgskolen, som selv er en sammenslutning av fire tidligere høyskoler, vil ikke utelukke nye sammenslåinger, men slik vi ser det, er Mælands forslag blitt stadig mindre aktuelt for NLA. Hvorfor?
Sterk faglig vekst
For det første er NLA i sterk faglig vekst. Forskningen (målt i publiseringspoeng) og toppkompetansen (målt i professorer og dosenter) er mer enn doblet de siste 3-4 årene, og står nå ikke tilbake for flere institusjoner som har oppnådd eller har ambisjoner om universitetsstatus. NLA har dessuten rekordhøye søkertall i årets Samordna opptak, og større prosentvis vekst enn alle andre institusjoner i sektoren. Det betyr ikke at rekrutteringsbildet er rosenrødt, for NLA er hardt rammet av den nasjonale krisen innen lærerutdanning, som veier tungt i studieporteføljen. Veksten stammer fra nye studietilbud. Resultatene viser likevel at også høyskoler som NLA kan utvikle seg raskt på egen kjøl både i forskning og utdanning.
Søkningen til teologisk orienterte fag, som Mæland er særlig opptatt av, vokser også noe ved NLA i år på grunn av nye studietilbud, men utgjør uansett en mindre del av den samlede virksomheten og bør ikke bestemme strukturutviklingen. Fjellhaug og Ansgarskolen har større innslag av slike fag, men også de har fin vekst i søkningen i år. Mye kan selvsagt skje med oss alle, men frykten for at VID, NLA og andre kristne høyskoler skal bli som synkende skip, virker overdrevet.
Mye kan selvsagt skje med oss alle, men frykten for at VID, NLA og andre kristne høyskoler skal bli som synkende skip, virker overdrevet
Særpreget kan viskes ut
For det andre er kravene til universitetsstatus i ferd med å senkes. Et av de vanskeligste har vært kravet om fire doktorgradsprogrammer, et krav som nå kan bli senket til ett doktorgradsprogram. Da innfrir MF og VID i praksis allerede universitetskriteriene. NLA vil senere i år søke om sitt første doktorgradsprogram, og bør også kunne innfri nye universitetskriterier om ikke altfor lenge.
For det tredje har høyskolene som VID-rektoren vil slå sammen, særpreg som står i fare for å viskes ut etter en fusjon. Noen særpreg springer ut av forskjeller i studieportefølje, for eksempel når VID har vektlagt diakoni og MF teologi, mens NLA er tyngst på lærerutdanning og pedagogikk, men nå først og fremst preges av en stor faglig bredde med alt fra barnehagelærerutdanning til teologi og økonomi.
Det som binder sammen, er det kristne grunnlaget og formålet, som utvikles gjennom aktiviteter og prioriteringer i utdanningene, forskningen og studiehverdagen. For å lykkes med dette, må mange nok ansatte være sterkt motivert av det kristne grunnlaget og formålet, i tillegg til å ha en generell faglig motivasjon og kapasitet som karakteriserer flinke akademikere i sin alminnelighet.
Høyskolene som VID-rektoren vil slå sammen har særpreg som står i fare for å viskes ut etter en fusjon
Begrepet «verdibasert universitet» sier lite om hva som skal prioriteres, for alle bygger jo på et verdigrunnlag. I dette tilfellet gjelder det institusjoner som har kristne røtter og enkelte sammenlignbare fag- og studietilbud, men som ellers er blitt ganske forskjellige. Det skyldes nok særlig at de i ulik grad vektlegger motivasjon for det kristne formålet ved ansettelser.
Verdigrunnlaget utvannes
Mæland ser behovet for å utrede verdigrunnlaget til et slikt universitet, men vi kan vanskelig tenke oss noe annet enn at dette vil måtte gjenspeile majoritetssyn og hovedprioriteringer i samfunnet og Den norske kirke for å få tilstrekkelig oppslutning. Om verdigrunnlaget ikke ble forstått slik i starten, ville det ganske sikkert gjøre det etter hvert som staben skiftes ut og historien blir glemt. En burde heller ikke bli overrasket om det på lang sikt gikk som med mange utenlandske høyskoler og universiteter: Et opprinnelig kristent verdigrunnlag ble utvannet og i noen tilfeller helt visket ut av samfunnsutviklingen og økende innflytelse fra fag som ikke har eksplisitt kirkelig forankring. Det som kan gi vekst, vil typisk bli prioritert, og her vil teologisk orienterte fag alltid slite med å hevde seg i konkurransen om oppmerksomhet.
Aune-utvalgets innstilling til ny universitets- og høyskolelov (NOU 2020:3), påpekte at institusjonene er blitt likere hverandre etter alle fusjonene, og uttalte dette om de kristne høyskolene: «De private høyskolene, der mange av de små er livssynsbaserte, bidrar til at det samlet sett fortsatt er et relativt mangfoldig institusjonslandskap i Norge.»
Slik vi ser det, sikres dette mangfoldet best ved å stimulere dagens institusjoner til utvikling og vekst, ikke med en stor universitetssammenslutning før det måtte foreligge svært overbevisende, nye argumenter for at dette er veien å gå.
