«MF vitenskapelige høgskole sier unnskyld til skeive», melder Vårt Land 14. juni. Etter min mening var det på sin plass i dette tilfelle, men det er ikke det jeg vil fokusere på her. Jeg vil se litt bredere, og spør: Hva ligger bak bølgen av institusjonelle bønner om unnskyldninger, både i kirken og kanskje enda mer i det sekulære samfunn? Kan det gå inflasjon i det? Med hvilken troverdighet kan autoritetspersoner i 2024 be om unnskyldning for noe som har skjedd i en fortid som vitterlig ikke kan forandres?
At en enkeltperson som har gjort urett mot en annen person ber den krenkede om unnskyldning, er en god ting (forutsatt at det ikke dreier seg om nevrotiske avsporinger). Tilsvarende kan sies om organisasjoner og stater, selv om det der lett blir mer komplisert, blant annet på grunn av indre uenighet.
Et offentlig unnskyldningsritual kan lett minne mer om ansvarsfraskrivelse enn vilje til å gjøre noe
Jeg registrerer videre at språket er upresist (også i VL 15. juni). Å unnskylde er det vel den krenkede som gjør. Den som har krenket befinner seg i et etisk underskudd, og ber om unnskyldning. Min norsklærer på gymnaset pleide i slike situasjoner komme med følgende sitat: «Det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta»! Det passer her.
Mange personer og grupper har opp gjennom historien møtt motgang og lidd urett, og det skjer som kjent også i vårt velferdssamfunn. Men hvor går grensen mellom det vi må regne som livets normale strabaser, og institusjonell krenkelse? Og mange vil mene at akkurat deres situasjon er spesiell. Det kan fort bli tilfeldig og mediestyrt hvem som «når opp i konkurransen».
Et offentlig unnskyldningsritual kan lett minne mer om ansvarsfraskrivelse enn vilje til å gjøre noe.
