Vårt Land skriver om Gunnar Bodahl-Johansen som har spurt sin biskop om Den norske kirke tror på sin egen trosbekjennelse. Han hadde håpet at biskopens svar var mer konkret.
Jeg er ikke biskop, men presteviet lærer ved MF vitenskapelige høyskole som blant annet utdanner prester – og biskoper – til Den norske kirke og andre trossamfunn. Og jeg vil svare et ubetinget «JA!» til Bodahl-Johansen. Når jeg ber trosbekjennelsen i gudstjenesten er det uten jugekors og bortforklarende tillegg. Det er et uforbeholdent ja til Jesus og kirka. Men «tro» er noe annet enn «forstå», «mene» eller «anta». En trosbekjennelse er ingen sjekkliste med intellektuelle konsepter du må krysse av for å være kristen. Å tro er å gi seg hen, tro er noe som leves.
Når jeg ber trosbekjennelsen i gudstjenesten er det uten jugekors og bortforklarende tillegg
Fire svar til Bodahl-Johansen
I sin utfordring til biskopen spør Gunnar Bodahl-Johansen særlig om fire ting: skapelsen, om dommen over levende og døde, om oppstandelsen og jomfrufødsel. Jeg skal ikke gjemme meg bak bindsterke teologiske utlegninger, men svare helt enkelt på hvordan dette er en del av mitt trosliv og min lærergjerning.
1. Jeg tror at Gud har skapt universet og alt som lever i det. Jeg tror at livet er hellig, at alt henger sammen, er skapt, elsket og villet av Gud. Det betyr ikke en fornektelse av vitenskap
2. I dommen gjenreiser og heler Gud alt som har gått i stykker, i dette ligger et håp om rettferdighet for alle som har opplevd urett og undertrykking.
3. Jeg tror på oppstandelsen og det evige liv. Vi dør, går ut av tiden, hva som venter oss, aner jeg ikke. Kanskje møter jeg farmor, kanskje får høre Louis Armstrongs gylne trompettoner. Jeg tror evigheten er uendelig god og kjærlig som Gud selv.
4. Spørsmålet om Jomfrufødsel vekker minner fra ungdomstida. For akkurat da jeg som nybakt tenåring bestemte meg for å bli prest i siste halvdel av 1970-tallet, raste en debatt om nettopp jomfrufødsel. Gjett hva jeg ble spurt om av tanter og onkler når jeg sa jeg skulle bli prest når jeg ble stor?! Greia var at jeg hadde jo ingen peiling på hva «jomfru» betød. Jeg trodde på Jesus, Guds sønn og ville gi mitt liv til ham. Akkurat hvordan han ble til var ikke et tema i min trosverden.
Den apostoliske trosbekjennelsen som mye av kirkens lære og symboler for øvrig, er formet av menn i gjennompatriarkalske samfunn
Forestillingen om «jomfru» er problematisk. Det har gjennom menneskehetens historie fungert kvinneundertrykkende og bidratt til seksuell vold og andre uhyrligheter. Den apostoliske trosbekjennelsen som mye av kirkens lære og symboler for øvrig, er formet av menn i gjennompatriarkalske samfunn. Det kan vi ikke glemme. I min tro ligger vekten på -fødsel, som når vi i den nikenske bekjennelsen sier «født, ikke skapt».
Det betyr at Jesus, akkurat som jeg og Gunnar Bodahl-Johansen og biskopen, er sant menneske. Jesus er ikke en ånd, ikke et konsept, ikke noe som svever langt utenfor materien. Jesus er kropp og vet hva det vil si å være menneske. Men til forskjell fra oss, er Jesus også sann Gud. Det er det like vanskelig for meg å forklare som for mennene som formet trosbekjennelsene. Uten noensinne å glemme hvor undertrykkende jomfru-begrepet har vært, kan vi kanskje tenke oss at jomfrufødsel – en mirakuløs fødsel – er en klønete patriarkalsk måte å si at Jesus er sann Gud? Og det tror jeg på.
