Sjefredaktørens kommentar «Kirkens Kodak-øyeblikk» (VL 7. 6) har jeg lest flere ganger. Resultatet er at jeg blir i dårlig humør. Jeg skjønner nok at artikkelen først og fremst handler om Den norske kirkes økonomi i tiden som kommer. Det er et stort og vanskelig problemområde for meg. Muligens kan Bores bilde, som jeg oppfatter som markedsøkonomisk, anvendes der.
Men Bore går videre til det som gjelder «innholdet» i kirka. Bore sier at viljen til endringer og nyskaping i kirka er liten. Kirka diskuterer i stedet organisasjon, struktur og bevaring. Jeg synes ikke dette er en sann og rettferdig fremstilling av arbeidet i kirka.
Positivt unntak?
I et avsnitt skriver Bore at «Ungdomsarbeidet i DNK er tidvis vanskelig å få øye på». Så nevnes St. Jakob kirke i Bergen som et «positiv unntak». Hallo! Hvordan kan en sjefredaktør i en stor avis greie å skaffe seg en skikkelig oversikt over ungdomsarbeidet i DNK?
Og har Bore aldeles glemt konfirmantarbeidet? Det er noe nedgang i de som velger konfirmasjon i kirka. Men det som gjøres for alle de som er med, er godt ungdomsarbeid. Kirka har god kontakt med tusenvis av norske tenåringer igjennom et skoleår.
Hallo! Hvordan kan en sjefredaktør i en stor avis greie å skaffe seg en skikkelig oversikt over ungdomsarbeidet i DNK?
En ny undersøkelse viser at de unge i større grad fører opp «bli kjent med Jesus» og «vite mer om Jesus» som ønsker for konfirmanttida. Ser ikke Bore verdien i dette? Det er også et utstrakt samarbeid mellom kirke, skole og barnehage, med gudstjenester til jul og påske og så videre.
Nevner ikke gudstjenester
Men det som forundrer meg aller mest er at ikke gudstjenestene nevnes, av Bore. Og det kirkemusikalske arbeidet. Med kor for barn, ungdom og voksne, – konserter osv., osv. Hos oss i Kongsberg var det 150 gudstjenester i 2023, med ulikt preg, med i alt 17 000 «besøk». I to tusen år er gudstjenesten feiret. Fordi det hele tiden er noen som holder fast ved apostlenes lære og fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene.
Markedsøkonomien stresser alltid endring og vekst. Er det ikke endring og vekst, betyr det stagnasjon, ja nedgang. Men jeg mener at disse prinsippene i meget liten grad kan anvendes på det åndelige arbeidet, som er mål og mening for kirka. Jeg mener at vi i mindre grad skal stresse «tempus». I stedet med forventning og håp være våkne for Guds time, tidens fylde og den gode tid, «Kairos».