Kommentar

Kirkens Kodak-øyeblikk

Den norske kirke framstår innadvendt og tungdrevet. Det er tid for endring, nyskapning, og ikke minst, kutt som svir.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Før het det et «Kodak-øyeblikk» – et øyeblikk som var så minneverdig at det måtte festes til dyr «film». Og denne «filmen» var enda dyrere å «fremkalle». Slik kunne man holde fortiden levende, og minnes gylne øyeblikk.

Nesten alle norske hjem hadde noen små gule pappesker fra selskapet Kodak, som var en internasjonal gigant. I eskene lå det ruller med film til familiens fotografiapparat.

Turte ikke endre seg

Så skiftet «Kodak moment» betydning helt. Verden endret seg. Vi fikk digitale kameraer, og snart gikk vi alle rundt med telefoner som tok flotte bilder. Ingen trengte lenger film. Kodak prøvde seg litt med digitale kameraer, men var så redd for å tape penger på sitt kjerneprodukt at de holdt for mye igjen. De ble spist av andre fordi de var redde for å spise seg selv. I 2011 gikk selskapet nesten konkurs, og i dag er Kodak en skygge av seg selv.

Siden da er begrepet «Kodak-øyeblikk» blitt brukt om giganter som raskt skrumper inn fordi de ikke tilpasser seg en endret verden.

Der er ikke Den norske kirke i dag. DNK er fortsatt Norges suverent største trossamfunn med sine 3 472 195 medlemmer og tusenvis av ansatte. Det betyr at DNK fortsatt har tid og ressurser til å endre seg for å møte en ny tid. De har fortsatt «styringsfart», som man sier i næringslivet. Utnytter kirken denne styringsfarten til å møte den nye tid?

Raske endringer

Den norske kirke er ikke lenger en integrert del av staten. DNK er et av mange trossamfunn i et mer mangfoldig, materialistisk, sekulært, og ikke minst mer individorientert samfunn. Norge vil aldri igjen få ett trossamfunn som samler oss alle, og det er kanskje like greit.

Dette har skjedd raskt. Det var ikke slik at alle gikk i kirka da jeg vokste opp i kirka på Nordstrand i Oslo og Tjensvoll i Stavanger. Selv om pilene pekte nedover også da, hadde de fleste en eller annen relasjon til Den norske kirke. I dag er det en stor andel av kirkas medlemmer som ikke døper sine egne barn.

Det er et åpent spørsmål hvor lenge politikerne vil kalle DNK en folkekirke. DNKs plass i grunnloven, statsbudsjettet og kommunebudsjettet vil bli utfordret.

Man må spise litt av seg selv for ikke å bli spist av andre

Geografisk utfordring

Kirken sliter også med en utfordring som er svært lik den norske aviser sliter med. Avisbudene får ikke kortere ruter selv om antallet abonnenter synker. Da blir det mye dyrere å bære ut hver enkel avis. Slik er det også for en organisasjon som skal dekke hele landet.

Vil det i framtiden være bærekraft i en kirke som vil være for alle på hvert eneste nes, slik trossamfunnsloven legger opp til? Det vil bli en svært dyr struktur, spesielt når alle trossamfunn skal få like mye som DNK per medlem. Dette prinsippet utfordres nå av Høyre, som ligger an til å vinne valget neste år.

Nå skal DNK kutte kraftig i egen administrasjon. En kraftig økning i pensjonskostnadene gjorde at kirken var på vei til mot et kraftig underskudd. DNK er ikke i vekst, så det blir nok behov for mer kutt i framtiden. Det skal bli spennende å se hvor kirkens mange byråkrater og kirkepolitikere velger å kutte da. Tas kuttene i førstelinja, eller i kirkens omfattende byråkrati og kostbare organisasjonsstruktur?

Bør kutte mer

Kanskje jeg er nærsynt, men ungdomsarbeidet i DNK er tidvis vanskelig å få øye på. Det skjer mye spennende og flott mange steder i vår store folkekirke, som St. Jakob kirke i Bergen der de unge strømmer til. Men det fremstår som et positivt unntak. Jeg møter ofte DNK-foreldre som lurer på hvor de skal sende barna sine hvis de vil at de skal delta i kristent arbeid.

Kirken burde egentlig kutte langt mer

—  

De store debattene innad i DNK, er i overveiende grad orientert mot organisasjon, struktur og bevaring. De sentrale diskusjonene i kirken dreier seg i liten grad om nyskapning og vekst.

Kirken burde egentlig kutte langt mer enn det som trengs for å tilpasse seg økte pensjonskostnader. Kirken burde kutte mer for å frigjøre midler til offensive satsinger. Menneskene og milliardene er der, men når viljen til nyskaping er liten, vil lite skje. Det er som om man venter at de yngre generasjonene snart skal innse hvor mye bedre «film» er enn disse nymotens greiene.

Spise seg selv eller bli spist

Det er ikke lett å se for seg hvilke tiltak som skal til for å snu utviklingen. En god start vil være å erkjenne at endringer må til. Da må noe bort. Kirkens mange strukturer, råd og fagmiljøer er viktige. Kirkens geografiske utbredelse er viktig. Kirkens satsing på kultur er viktig. DNK er en enorm organisasjon med en stor bredde av oppgaver. Men kjerneoppdraget er å bringe mennesker til tro. Det er dette kirkens førstelinjeansatte jobber med hver eneste dag, og det er fundamentet for all annen virksomhet i kirken.

Det må skaffes rom og midler for å styrke dette oppdraget. Det må skaffes rom og midler for å gjøre dette oppdraget på nye måter, måter som kanskje kan utfordre en satt og seig organisasjon. Man må spise litt av seg selv for ikke å bli spist av andre.

Det er hyggelig å sitte i godstolen og bla i et godt gammelt fotoalbum. Men det blir ingen nye minner av det. Sett fra sidelinjen fremstår Den norske kirke innadvendt, tungdrevet, og lite nyskapende. Det må kuttes mer i det som ikke har livets rett, og pengene må brukes der de virkelig treffer mennesker. Det er på tide med kutt som svir for å frigjøre midler til dette.

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar