Redaktør Bjørn Kristoffer Bore setter det på spissen 6. juni i år: «Sett fra sidelinja framstår Den norske kirke innadvendt, tungdrevet og lite nyskapende». Den har fortsatt styringsfart, mener han. Like fullt må det kuttes så det svir, for å frigjøre midler til det fundamentale, nemlig å bringe mennesker til tro.
Det foregår sikkert mange samtaler i DNK som hverken redaktør Bore eller jeg er med på. Vi kan gå ut fra at framtiden er tema for flere av dem. Folkekirkens forankring i den politiske viljen er mindre sikker nå enn før. Høyre har varslet kutt. Hvem våger å kutte i byråkratiet? Hvordan overleve med en mindre kostbar organisasjonsstruktur? Det er ikke vanskelig å tippe at dette allerede står på dagsorden.
Symbolet
Men når det fremdeles feires 2. dags gudstjenester til jul, påske og pinse, der hvor det allerede har vært feiret 1. dags gudstjenester med få frammøtte, så skjønner jeg at iallfall på noen områder så fortsetter det som før. Man sparer ikke radikalt mye ved å kutte disse gudstjenestene, men det vil frigjøre noe tid og krefter for dem som skal holde dem. Disse 2. dagene blir et symbol på at man ikke våger å kutte på noe.
Å røre ved antall gudstjenestesteder, for noen er det helt utenkelig. Det argumenteres med at da vil folks forhold til kirken falle sammen, hvis et prosti i et tettbebygd strøk fordeler gudstjenestene slik at det ikke feires gudstjenester i hver av de sentrale kirkene hver søndag. Kunne man se for seg å samle kreftene og la én kirke bli god på kveldsgudstjenester og én på musikkgudstjenester? Kunne én kirke brukt energi på gudstjenester for ungdom eller barnegudstjenester?
Å røre ved antall gudstjenestesteder, for noen er det helt utenkelig
Å tenke nytt
Bore etterlyser hva DNK gjør for ungdom. Der skulle jeg ønske man torde å tenke radikalt nytt og at flere menigheter i et distrikt kunne spleise på et kult sted for ungdom. Jeg mener ikke en klubb i menighetssalen, men et stilig sted bare for ungdom – en radikal satsing med møtepunkt hver uke.
Sånt tar tid og krefter å bygge opp, og det må ansettes folk. Enkelte steder vil det være organisasjoner en kan samarbeid med. Slike klubber finnes, og Vårt Land må gjerne lage en reportasje om dem. Det foregår også masse godt konfirmantarbeid, men det er satsing på diakonale møtesteder for ungdom jeg etterlyser, de stedene hvor det ikke finnes noe slikt.
Den norske kirke har styringsfart. Det foregår faktisk mange viktige samtaler om hvordan skuta skal styres videre. Det er i den lokale menigheten og i lokalsamfunnet det vil synes om det våges å gjøres endringer som innebærer mye større grad av samarbeid og noen grad av spesialisering menighetene imellom. Hvor kuttene skal tas i det Bore kaller et omfattende byråkrati og kostbar organisasjonsstruktur, det må DNK kunne si noe om, og gjerne la oss vanlige medlemmer få høre mer om.
