Når Tischendorf leser at jeg mener det er på høy tid å utfordre det enkle narrativet om avmektige kvinner og mektige menn, blir han så sjokkert at han «må gni seg i øynene». Da Øystein Stene, som jeg refererte til i mitt forrige innlegg, utfordret den rådende oppfatningen av det samme forholdet i et essay i Samtiden, som senere ble publisert i forkortet utgave i Aftenposten, fikk han tilsendt døde fisker i posten. Stene ble raskt og effektivt plassert i samme kategori som høyreekstremister og antifeminister. Jeg gnir meg derfor ikke i øynene som Tischendorf. At mitt innlegg betegnes som fascisme er egentlig ikke mer overraskende enn brevene Postman Pat leverer hver morgen.
Skjellsord høster likerklikk
I et velfungerende demokrati vil retorikk av denne type ramme avsender og ikke mottaker. Men i en tid briten Douglas Murray så treffende kaller «The Madness of the crowds», er det dessverre skjellsordene og flaggingen som høster applaus, likerklikk og skaper entusiastisk bevegelse i flokken. Dette skaper godt jordsmonn for en enkel, banal og primitiv strategi som går ut på å latterliggjøre og parkere meningsmotstandere som fascistiske slik at ingen kan ta dem på alvor. Ifølge Tischendorf er jeg «ikke engang klar over de historiske ekkoene» jeg gjør meg til ropert for. Budskapet mitt er ikke bare fascistisk, men jeg befinner meg også i uvitenhetens fullstendige kaos.
At mitt innlegg betegnes som fascisme er egentlig ikke mer overraskende enn brevene Postman Pat leverer hver morgen
Styrke, fedrelandstroskap, hierarki og offervilje er ikke fascisme, men helt nødvendige dyder i en nasjon. Disse dydene bryter tvert med vår tidsånd der idealet er at alle skal kunne sveve fritt rundt i luften innkapslet i sine egne mikrounivers der de selv rår grunnen. Ingen skal komme og plage Tischendorf med mas om at menn skal være villig til å ofre seg for kone og barn må vite.
Klaustrofobisk påbud
Tischendorf mener at botemiddelet mot giftig maskulinitet er venninner man ikke har planer om å være overhode for. Gode venninner og gode koner kan så absolutt hjelpe oss menn i vår vandring mot sunn og god maskulinitet. Jeg har likefullt tro på krigersamlinger for både jenter og gutter, slik vi har på Framnes, der jeg jobber. Jeg har tro på syforeninger og oldboys-treninger, på kaffi og garderobedrøs. Det er en viktig verdi at både menn og kvinner slipper det klaustrofobiske påbudet om at menn og kvinner alltid må møtes på tvers.
Det menn allikevel trenger aller mest om de vil bevege seg fra selvmedlidenhet, selvsentrerthet og apati, er et møte med mannen over alle menn
Det menn allikevel trenger aller mest, om de vil bevege seg fra selvmedlidenhet, selvsentrerthet og apati, er et møte med mannen over alle menn. Bare gjennom den ånd som peker mot Mesteren kan menn bli selvoppofrende som han, sterke som han, trofaste som han og underordnet sin allmektige fars vilje som han. Om dette medfører at man blir assosiert med brunskjorter og Benito Mussolini så får det heller stå seg.