Det er lett å være skeptisk til begrepet patriarkat. Finnes det et kjønnsfascistisk system som legger premissene for menneskers frihet i det moderne Vesten? Og er det egentlig så ille hvis det finnes, dersom det gir mening og struktur til menneskene som lever i det? Vårt Lands skriverier i uke 19, i kjølvannet av Mannsutvalgets rapport, levner liten tvil. Svaret er ja på begge spørsmål.
Menn er dårlige til å holde på relasjonene sine, sier rapporten fra Mannsutvalget, og Vårt Land trykker derfor saken «Her møtes kristne menn for å tømme søpla» (04.05), om en av de sjeldne arenaene der menn møtes. Fotballkamp? Nei. Konsert? Nei. Dugnad? Nei. Det menn trenger, er en arena der kvinner ikke slipper til, for menn kan ikke være menn på ekte dersom det er kvinner til stede.
En samtale forbeholdt menn
Vårt Lands sak er om sofagruppen Krigerne, der unge menn får være menn på menns premisser. Og hva snakker de om? «Unge menns dragning mot pornografi, og (...) at mannen skal være familiens overhode». Å koble skam over egen utilstrekkelighet med visjoner om erobring er både historisk og psykologisk en dårlig idé, men det påfallende her er først og fremst hvor mye samtalen går glipp av ved at rommet er forbeholdt menn.
For det som skjer her, er ikke at menn settes fri til å være individer, slik feminismen og kristendommen i stor grad har fremholdt som et ideal, men at rammene for såkalt maskulinitet opprettholdes, strammes inn og forsterkes. I stedet for å spørre hva det betyr å være meg, spør Lagets opplegg Mann 2024 «hvilke konsekvenser får det at vi er MENN», ifølge den samme artikkelen.
Å være født mann er altså en skjebne, en predeterminert rolle som jeg skal finne meg til rette i ved å gjøre det samme som «millioner av menn under ett», slik mannsgruppe-entusiast Martin Ellingsen formulerer det senere i saken. Han fortsetter: «Menn trenger noe å sloss mot, noe å erobre og noe å bygge». Det er fristende å redusere reportasjens samlede bilde av konservative menn til reaksjonær kjønnsideologi, men en slik lesning går glipp av de mørkere understrømningene i språk og bilder som brukes her.
Ropet på styrke, mandighet, hierarki, offervilje og fedrelandstroskap er ikke kristendom, og heller ikke gentlemansidealer. Det er fascisme
«Guttastemning»
Likevel opplevde jeg at journalistene Bjørdal og Berge hadde en viss kritisk distanse til Krigerne og idealene deres. At Vårt Land på lederplass den påfølgende torsdagen (09.05) likestiller skjellsordene syklubb og guttastemning er vanskeligere å svelge. Syklubb som nedsettende begrep på kvinnebevegelsen er hard hersketeknikk som er ment å undergrave den viktige politiske samtalen kvinner har vært nødt til å ha.
Ved å antyde at det egentlig er pludring og småskravling som foregår, bekreftes de kjønnsstereotype forestillingene om kvinner. Men å bruke guttastemning om Krigernes møter fungerer motsatt. De snakker om porno og maskulin dominans. Det er dette som er guttastemning, og selv om det er både morsomt og endorfin-forløsende, er det ikke et viktig bidrag til menns frihet. Det er denne samtalen, guttastemningen, som holder menn fanget i kjønnsstereotypiske forestillinger.
Likevel erklærer Vårt Land at det er et «entydig gode» at mennesker «finner måter å være sammen på som styrker dem». Det finnes diverse grupper i det norske samfunnet som har funnet måter å være sammen på som styrker dem, og flere av dem er, med rette, på listene til PST. Å kalle enhver form for sammenkomst knyttet til opplevd identitet for et gode faller på sin egen urimelighet, men selvfølgeligheten denne påstanden bibringes med føles, igjen, som patriarkalsk selvforsterking.
I stedet for å spørre hva det betyr å være meg, spør Lagets opplegg Mann 2024 ‘hvilke konsekvenser får det at vi er MENN’
Rope på likestilling
Og om jeg skulle ha vært i tvil om eksistensen av et kjønnsfascistisk patriarkat, avsluttes uken med at lærer og skribent Jarle Mong under overskriften «Et mannsutvalg på feminismens premisser» (10.05) forteller meg hvordan jeg bør leve livet mitt og oppdra sønnene mine.
Fordi jeg er menneske? Nei. Fordi jeg er kristen? Nei. Fordi jeg er mann? Ja visst.
I en tirade av normative påstander om maskulinitet legger Mong frem at jeg, som mann, skal gå i døden for min kone, mine barn og mitt fedreland. Jeg skal slutte å rope på likestilling, for det er ikke mandig. «Menn skal i utgangspunktet ikke være de svake», sier Mong, og er antagelig ikke engang klar over de historiske ekkoene han her gjør seg til ropert for.
Ropet på styrke, mandighet, hierarki, offervilje og fedrelandstroskap er ikke kristendom, og heller ikke gentlemansidealer. Det er fascisme. Og i all denne ropingen om biologisk bestemt styrke og kulturelt konstruerte ridderlige idealer makter Mong å hevde at vi må nyansere den «forenklede og reduksjonistiske ideen» som er patriarkatet. Det er så man må gni seg i øynene.
Det er forstemmende at gutter og menn på noen samfunnsområder ender på tapersiden. Det er imidlertid vel så forstemmende at representanter for fordummende, reduksjonistisk kjønnsdeterminisme tar og får definisjonsmakt på hva problemet går ut på. Det menn trenger for å komme seg ut av den giftige maskuliniteten som patriarkatet pusher, er ikke en gutteklubb, men venninner de ikke har en plan om å være overhode for.
