Så har Frikirkens øverste organ, synodemøtet, bestemt at homofilt samliv ikke er akseptabelt, og at dette etiske standpunktet er så sentralt at det må likestilles med de helt sentrale trosstandpunktene som vi finner i Trosbekjennelsen, Luthers lille katekisme og Augustana.
Jeg kommer fra en frikirkefamilie i flere generasjoner bakover. Min farfar Gunnar Alfsen (1895-1993) var eldste i Drammen Frikirke, og en profilert forkynner og bystyrepolitiker for KrF. Jeg er ikke i tvil om at Beste (som vi kalte ham), hadde vært helt enig i at homofilt samliv var en vederstyggelighet. Saken er at det var stort sett hele samfunnet på denne tiden også enige i.
Først i 1972 ble straffeloven endret slik at homofile handlinger ikke lenger var å regne som en forbrytelse. Så hva hadde skjedd? Jo, ny innsikt. Og denne nye innsikten gjorde at de etiske vurderingene endret seg og så også straffeloven.
Etikk i utvikling
En bekjent av meg var så uheldig at kjæresten hans ble gravid før de hadde giftet seg. Eldsterådet i frikirkemenigheten der han var medlem besluttet at han måtte stå fram på et menighetsmøte og bekjenne sin synd for alle de frammøtte. Dette var på tidlig 1980-tall og var neppe en sterk oppfordring til videre menighetsengasjement for det unge paret. En annen jeg kjenner, ble separert fra mannen sin, også på 80-tallet. Som følge av det ble hun nektet å gå til nattverd i menigheten der hun hadde hatt hele sin barndoms- og ungdomstid. Etter det satte hun aldri sine ben i denne kirken.
Ulike syn på samlivsetikk kan neppe defineres som annet enn «strid og krangel om spørsmål i loven», og så vidt jeg har forstått er alle lovens krav oppfylt av Han vi tror på
Selv er jeg gift for tredje gang og ble (sist gang) smidd i hymens lenker av en frikirkepastor i 2017. Jeg er ikke spesielt stolt av samlivshistorien min, men tar det med her for å vise det som vi jo egentlig alle vet og har observert; etikken er hele tiden i forandring og utvikling.
Gigantisk feiltrinn
Jeg kan ikke skjønne annet enn at å opphøye et bestemt etisk standpunkt til «lov» er et gigantisk feiltrinn som dessverre vår kjære Frikirke er i ferd med å gjøre. Det finnes, som jeg har nevnt i eksemplene ovenfor, allerede mange ofre for «loviskheten» vi tenderer til. I brevet til Titus skriver Paulus:
«Dette er et troverdig ord, og jeg vil at du skal innprente det, så de som er kommet til tro på Gud, blir ivrige etter å gjøre gode gjerninger. Alt dette er godt og gagnlig for menneskene. Men tåpelige stridsspørsmål, slektstavler og strid og krangel om spørsmål i loven skal du holde deg borte fra, for slikt er unyttig og meningsløst.»
Ulike syn på samlivsetikk kan neppe defineres som annet enn «strid og krangel om spørsmål i loven», og så vidt jeg har forstått er alle lovens krav oppfylt av Han vi tror på. (Matteus 5,17-18)