På nyåret brakte avisen Vårt Land historier fra personer som fortalte om om seksuelle krenkelser og overgrep begått av sjelesørgeren og legen Einar Lundby. En slik adferd som de beskriver, overfor sårbare konfidenter i sjelesorg, forråder kristen etikk og bryter med grunnleggende profesjonsetiske normer. Medmenneskers liv påføres sår og skader som setter dype og langvarige spor.
Vi som skriver har alle vært redaktører eller assisterende redaktør i Tidsskrift for Sjelesorg (TFS). Vi har også vært ansatt ved eller tilknyttet Institutt for Sjelesorg (IFS) på Modum Bad.
Fram til 2016 var Instituttets fulle navn, «Institutt for Sjelesorg, dr. Einar Lundbys stiftelse». Slik har IFS og Einar Lundbys navn vært knyttet nært sammen. Derfor finner vi det nødvendig å skrive slik vi nå gjør.
Historien vil for alltid være endret
Einar Lundby var aldri ansatt ved IFS, og besøkte stedet bare sporadisk i oppstarten av Instituttets virke på 1970-tallet. Hans særegne liv og historie har vært godt kjent, og vi har fortalt om hans liv i ulike sammenhenger. Vi har formidlet bildet av en person med spesielle sjelesørgeriske evner, og vi vet at han ga avgjørende livshjelp til svært mange mennesker.
Overgrep og krenkelser er under alle omstendigheter helt uakseptabelt, den gang som nå
Det var derfor svært overraskende å lese de historiene som Vårt land publiserte. Ingen av oss har kjent til historier om overgrep og krenkelser knyttet til Einar Lundby. Det som nå kommer fram i offentligheten er derfor krevende å forholde seg til. For Institutt for Sjelesorg vil historien og fortellingene om Lundby for alltid være endret.
Alltid uakseptabelt
Overgrep og krenkelser er under alle omstendigheter helt uakseptabelt, den gang som nå. Overgrep krenker medmenneskets verdighet og bryter grunnleggende med Guds vilje. Når urett og krenkelser bagatelliseres eller forties, vil den utsatte drives dypere inn i taushet og ensomhet. Derfor må den utsatte tas imot og få rom til å bli tydelig anerkjent med sin fortelling og tid til å bearbeide dype sår.
Den som har begått urett må erkjenne sin urett og bære sitt ansvar, for erkjennelse av svik og oppgjør med urett er nødvendig. Det er å ta både den utsatte og krenker på alvor som Guds skapninger. Guds ubetingede nåde og barmhjertighet, rekker så langt som øst er fra vest, men kan aldri brukes til å bagatellisere eller fortie krenkelser mot et medmenneske.
I vårt virke ved IFS har det vært viktig å markere dette. Gjennom flere bidrag i Tidsskrift for Sjelesorg, gjennom omfattende faglig formidling og i sjelesørgerisk praksis, har vi søkt å formidle en tydelig profesjonsetikk langs disse linjene. Bare slik kan sjelesorgen bevare sin troverdighet som kirkelig diakonal praksis i møte med utsatte for krenkelser og overgrep.
Innlegget sto først på trykk i Tidsskrift for Sjelesorg.