I Vårt Land 2. juni kommenterer Åste Dokka hvordan det moderne hjem gradvis har mistet sine funksjoner, og skriver: «Den som vil tilbake til det tradisjonelle hjemmelivet må ikke bare gjøre endringer i eget liv, men i hele den kapitalistiske verdensorden».
Hun har rett. I tidligere tider rommet hjemmet fødsel, død, og alt der imellom. I dag har vi institusjonalisert hele livsløpet, og profesjonalisert de fleste oppgaver som før ble ivaretatt i hjemmet. Alt fra omsorg for de minste til pleie av eldre blir i dag utført av det offentlige. Og hadde det ikke vært for at noe i vårt velsmurte velferdsmaskineri begynner å svikte, ville vi nok fortsatt å løpe stadig raskere i hamsterhjulet.
Men så har norske kvinner rett og slett begynt å føde færre barn.
De som fortsatt velger å få barn, er heller ikke like trygge på at velferdsstaten har alle løsningene for god barneomsorg. Den «flotte», norske modellen vår – som innebærer at unge mødre blir dobbeltarbeidende – har nemlig glemt å ta med barnets behov for en trygg tilknytning til mor. Dette bekymrer mange unge foreldre i dag. Ja noen er faktisk så bekymret, at de velger flere måneder – eller år – med ulønnet permisjon, nettopp får å sikre det trygge grunnlaget for de små.
Mitt møte med franske mødre
I Frankrike, hvor jeg bodde i tolv år, var jeg aktiv i ammeorganisasjonen La Leche League International (LLL). Den er etablert i de fleste av verdens land, og har et betydelig samarbeid med Unicef.
På mange steder i Frankrike samles unge mødre til regelmessige LLL-møter sammen med barna sine. I tillegg til ammetema, snakkes det også om oppdragelse, tilknytning og viktigheten av mors nærvær i barnets to første leveår. Og ettersom ikke alle land i verden har ordninger som gjør dette mulig, inneholder den store mursteinen av en guide som LLL har laget, en rekke kreative eksempler på hvordan man kan få endene til å møtes med bare én inntekt i en periode.
Og kreative, det var virkelig disse amme-damene jeg ble kjent med i Frankrike. Ikke bare fødte de hjemme – mange drev også med hjemmeskole og møttes jevnlig til felles aktiviteter med barna. De fleste dyrket grønnsaker og hadde frittgående høner i hagen, og byttet varer og tjenester seg imellom. De tok rett og slett tilbake mange av funksjonene som dagens moderne hjem har mistet.
Selv om disse barna ble ammet både to og tre år – noe som krever mye av mor – så ga dette livet så mye glede og tilfredstillelse at flere valgte å få ganske så mange barn. Kvinnene ga seg selv rett og slett lov til å være mødre.
De som fortsatt velger å få barn, er ikke like trygge på at velferdsstaten har alle løsningene for god barneomsorg
Den norske modellen
Her i Norge er derimot det eneste tiltaket vi har hatt for å sikre barn en rolig start på livet kontantstøtten. Nå er også denne kraftig redusert.
De aller minste er altså nok en gang glemt i «Den norske modellen». I stedet velger samfunnet vårt å sluse ettåringene inn i daginstitusjoner – men ikke fordi det er det beste for barnet. Tvert imot.
Det sies at en trygg barndom varer hele livet. Det gjelder ikke minst den tryggheten et barn får de to-tre første leveårene. Derfor ser vi at stadig flere mødre velger å være hjemme mens barna er små. Det er valg som koster dyrt, både økonomisk og på andre måter. Mange får høre at de svikter velferdssamfunnet.
Selv mener jeg vi heller burde tredoble kontantstøtten. Eller aller helst doble foreldrepermisjonen, med ett år til mor og ett år til far. Da ville vi fått en ordning som kommer alle barn til gode.
Et slikt løft kan fremstå som svært kostbart, men jeg er sikker på at vi som samfunn ville tjent det inn på sikt, i form av høyere fruktbarhetstall, mindre stress for de voksne og bedre psykisk helse for de små som vokser opp.