Her en dag gikk jeg gjennom noen permer med gamle sy-mønstre som min mor har spart på og gitt videre til meg. Mange av dem kom fra mønsterprodusenter og håndarbeidsblader. Men en del av dem hadde helt annet opphav: De kom fra KK, Damernas värld og Allers. Med andre ord var det altså for en kvinnealder siden en selvfølge at kvinner sydde klær til seg og barna.
Å være hjemme med barn handler for dem verken om kjønn eller politikk, men om personlige valg og hva som er et godt liv
Tradwives
Kvinners arbeid i hjemmet er igjen blitt et hett tema. Politisk kvarter torsdag denne uka handlet om tradwives-trenden, der kvinner på sosiale medier deler om livet som hjemmeværende. Dagens softgirls og tradwives lengter etter en annen måte å leve på. Det handler om å ha bedre tid med barna, og at hele livsfølelsen dermed blir annerledes. De unge vil gjøre hjemmet og familien viktigere.
Det er lett å tenke at dette er antifeministisk. Budskapet til enkelte tradwives er kledd i et svært kjønnskonservativt språk, og de kulturelle tropene knyttet til klassiske husmoridealer er det jo bare å plukke med seg fra arkivet og bruke for det de er verdt. Men jeg tror ikke dette egentlig handler så mye om kjønn. De unge kvinnene er vokst opp i et samfunn der likestilling er den selvsagte politiske posisjonen, det eneste livet de har kjent er likestilt, det er det som er blitt det tradisjonelle og konservative. De føler ikke grunn til å frykte patriarkatets makt hvis de skulle velge annerledes enn forrige generasjon.
Å være hjemme med barn handler for dem verken om kjønn eller politikk, men om personlige valg og hva som er et godt liv. Derfor er også et ensidig feministisk motsvar til kvinnene som ser verdien av mer hjemmetid feilslått.
Brenna har nok rett når det gjelder økonomien, men hvem bryr seg?
Frykten for minstepensjon
Arbeidsminister Tonje Brenna sa i Politisk kvarter at vi i Norge trenger alle de hodene og hendene vi har i arbeid. At kvinner jobber er en stor styrke for norsk økonomi. Påvirker Linn Therese Solheim anla motsatt perspektiv i samme radioprogram. Hun spurte om hvorfor folk er redde for å bli minstepensjonister og ha hull i cv-en, men ikke for å gå glipp av en stor prosentandel av egne barns oppvekst.
Brenna har nok rett når det gjelder økonomien, men hvem bryr seg? Den tida er definitivt forbi der individer tar sine valg for å tilfredsstille en politisk visjon eller et nasjonalt prosjekt. Like lite som vi fikk barn da Erna ba oss om det, jobber vi fulltid fordi Brenna vil det. Norges BNP er ingens livsnorm, og evig vekst kan ikke være den eneste måten å organisere et lands økonomi på. Kan ikke folk få velge et roligere liv og det å bli minstepensjonist? Ja, hvorfor trenger vi som samfunn og individer egentlig så mye mer penger enn for en eller to eller tre generasjoner siden?
Foregikk det noe som helst andre steder enn hjemme i norske bygder på 1800-tallet?
Før skjedde alt hjemme
Før gikk jo ingen i barnehage. Hva har skjedd? Vi skal ikke gå mer enn to eller tre generasjoner bakover før hjemmet var et helt annet sted enn det er i dag. Min far arbeidet hjemmefra: Hans prestekontor lå nemlig i presteboligen.
Slik arbeidet tidligere også leger og jurister, jordmødre og psykologer i norske bygder og byer. De var ikke unntak, for selvsagt hadde bønder, fiskere og fiskerbønder ingen annen arbeidsplass enn akkurat der de bodde, heller ikke sydamer, poståpnere eller landhandlere. Maten ble dyrket hjemme og foredlet hjemme, saltet i skjulet, syltet i kjelleren, røkt på gårdsplassen, hermetisert på kjøkkenet, forvart i potetbingen. Varmen kom fra ved som ble hogget på tomta og lagt i skuret. Klærne ble laget hjemme, ulla kom gjerne fra egne sauer.
I fjor leste jeg en biografi om min tippoldefar. Han gikk ikke på skole, for hans foreldre og eldre søsken underviste ham selv, blant annet i gresk – hjemme. Når bygdefolket samlet seg til oppbyggelse eller andre folkemøter, skjedde det hjemme hos den som hadde størst stue. Dans foregikk på gressbakken utenfor huset. Ja, var det egentlig noe særlig som foregikk andre steder enn hjemme hos en selv eller hjemme hos andre i norske bygder på 1800-tallet? Det gjaldt til en stor grad også i byene: Rundt århundreskiftet var min forfader skolesjef i Kristiansand, også det hjemmefra.
At de fleste menn jobber utenfor hjemmet og tjener penger, er et relativt nytt innslag i kjønnshistorien
Det lille huset på prærien
I løpet av ett og et halvt hundreår har hjemmet blitt tømt for alle sine tusen tidligere funksjoner. I dag er vi mindre hjemme enn før og det vi gjør hjemme er mye mindre variert enn før. Det handler om lønnsarbeidets art og nødvendighet, om likestilling, urbanisering og industrialisering.
I amerikanske Laura Ingall Wilders bøker om sin egen barndom, der Det lille huset på prærien er den mest kjente, er foreldrene fullstendig selvhjulpne: De graver brønn og murer pipe, lager ost og lønnesirup, lafter hus, håndterer beinbrudd og dresserer hester. Barna lærer seg å mestre det som trengs i livet ved å ta etter de voksne. Hadde jeg kunnet tilby barna mine et slikt liv hjemme, hadde ikke jeg heller brydd meg med å sende dem i barnehage.
Dagens lengsel etter et nærværende liv tettere på basale livskilder og relasjoner, forutsetter vilkår som knapt eksisterer lenger: Når vi ikke framstiller eller foredler våre egne råvarer hjemme, ikke har noe å arbeide med der, maks dyrker basilikum, ja, knapt har besøk, da er heller ikke hjemmet et godt sted for at barn lærer å være mennesker og mestre det de skal mestre.
Det går fortsatt an å bake brød og strikke gensere, men vis meg den husmor som i dag salter et lam og vever linstoff til barnas undertøy. Eller også: Vis meg den husfar som skyter bjørn med selvstøpte kuler.
Den moderne likestillingen handler ikke så mye om kjønnsrettferdighet og feminisme som vi ofte tror. Mer handler den om pengeøkonomiens krav om å få flest mulig arbeidstakere i drift, altså må kvinner også gjøre lønnsarbeid og barn gå i barnehage. Det er ikke lenge siden verken kvinner eller menn drev med den slags i samfunnet vårt. Begge arbeidet hjemme og hjemmefra, og deltok med hver sine oppgaver i en helhetlig og kompleks husholdning. At de fleste menn jobber utenfor hjemmet og tjener penger, er et relativt nytt innslag i kjønnshistorien.
Revolusjon
Det ene symønsteret min mor hadde tatt vare på, var laget av Gudrun Sjödén. I dag er Gudrun Sjödén et stort selskap med butikker i sju land, omsetter for en milliard kroner årlig og har fabrikker i hele verden. Tusenvis av kvinner er ansatt i hennes bedrift, millioner av mennesker har kjøpt hennes produkter.
En gang tilbød hun oppskrifter og stoff til kvinner som ville sy hjemme. I dag hviler forretningsmodellen på at folk i vesten jobber slik at de kan betale penger for at folk i østen har som lønnsarbeid å sy for oss.
Den som vil tilbake til det tradisjonelle hjemmelivet må altså ikke bare gjøre endringer i sitt eget liv, men i hele den kapitalistiske verdensorden. I realiteten er tradwives-trenden dermed dypt revolusjonær. Det kommer den nok ikke til å vedgå.
