På bakgrunn av egne erfaringer retter Anita Bødtger kraftig kritikk i Vårt Land 29. mai mot Den katolske kirkes tribunalpraksis angående havarerte ekteskap. Hun har klaget til Datatilsynet, og skriver at «om det fantes et etisk tilsyn hadde jeg klaget dem inn der også».
At hun har hatt en særdeles dårlig opplevelse av kontakten med Den katolske kirke i denne sammenheng, er det ingen grunn til å trekke i tvil. Vi bør også gå i oss selv og spørre om det finnes andre og bedre måter å håndtere sakene på enn praksis har vært så langt.
Opplevd det befriende
Det hører også med til historien at mange som har fått sine saker behandlet ved våre tribunaler, med god grunn har opplevd dette som befriende. Når dette er sagt, må man spørre seg om uenigheten mellom Bødtger og Den katolske kirke skyldes dårlig håndverk fra vår side, misforståelser eller reell uenighet.
Uttrykket «annullering» er i hvert fall uheldig, og dessuten ikke noe offisielt uttrykk.
Fra romerretten arvet vi i sin tid viktigheten av å skjelne mellom ekteskapsinngåelse og ekteskapelig liv. Det er ved det første, i form av partenes «ja» at ekteskapet blir til, og dette «ja» forutsetter at man er moden nok til å komme med et slikt «ja», at man forstår hva det innebærer og man faktisk aksepterer det. En vanlig naturrettslig tenkning sier at dersom disse premisser ikke er til stede, foreligger det ingen avtale eller handling som etablerer ekteskap. Det er det som tribunalet undersøker.
Ingen kan selvfølgelig oppheve det ekteskapelige liv
«Putativekteskap»
Skulle bindende ekteskap bli til ved selve samlivet (ekteskap eller samboerskap), ville det berøves enhvers grunnleggende rett til å si «ja», eller til ikke å gjøre det.
Ingen kan selvfølgelig oppheve det ekteskapelige liv, enten det ble levd i et «gyldig» ekteskap eller i såkalt «putativekteskap», dvs. der minst en av partene trodde at det var et virkelig ekteskap.
Betingelsene for å inngå ekteskap i Den katolske kirke etter at en tidligere ektevigsel er nullitetserklært, er at man respekterer «naturlige» forpliktelser overfor ektefelle og barn fra et tidligere forhold (kann. 1071, § 1, nr. 3, of 1154). I kulturer med svakt sosialt system kan bestemmelsen være helt avgjørende, men også i vår kultur er den viktig for å holde frem at man aldri kan «løpe fra» en gammel relasjon ved å inngå et i katolsk betydning gyldig ekteskap.
Jeg har problemer med å forstå at det skulle være uetisk å tilkjenne partene absolutt frihet ved etableringen av ekteskap, samt å holde frem at du aldri kan løpe fra livet.