Striden mellom misjonærbarna og Misjonssambandet har interessert meg. Som emissærunge vokste jeg opp i det samme protestantiske misjonsmiljøet som dem. Tidlig forlot jeg det. Men jeg har forsøkt å forstå det jeg forlot. For misjonsmiljøet har på godt og vondt vært med på å forme ikke bare min historie, men norsk kirkeliv som sådant.
Den protestantiske bevegelsen for misjon vokste frem fra 1700-tallet av. På denne tiden ble det frie, individuelle ‘jeg’ sett på som den avgjørende basis for tenkning og vitenskap, ja for kultur overhodet. Teologien på sin side fremhevet det religiøse jeget, dets åndelige søken, verdier og troserfaringer. Slik mente man å føre videre i moderne utgave den reformatoriske og pietistiske arven.
I denne kulturen vokste misjonsbevegelsene frem. Uansett kirkelig og konfesjonell ramme var deres bærende utgangspunkt og bevegende kraft de religiøse personligheter med kall fra Gud til å utbre evangeliet (misjonskall) her hjemme og på andre kontinenter.
Lydighet til kallet
Andre følte seg kalt til å støtte dem økonomisk og organisatorisk. Noen måtte sende de gudkalte menneskene ut med evangeliet. Indre- og ytremisjonsselskapene ble til. Kallet direkte fra Gud, lydighet til å følge kallet i praktisk handling inngikk i en helhetlig fromhetskonsepsjon. Dens sentrale innhold var den frommes åpenhet for Guds ledelse av livet både i små og store saker. Misjonsorganisasjoner forutsatte og skulle virke for at den individuelle religiøse personlighet fikk realisert sin oppfatning av hva som var Guds ledelse av livet.
Misjonærenes barn ble ikke født med misjonskall. De var barn rett og slett. Og deres foreldre var foreldre rett og slett, uavhengig av misjonskall og misjonsorganisasjon. De var det ved at de fødte barn. Det gis en bibelsk lære om barnet som uttrykker hva disse realiteter egentlig er. Barnet er den gudvillede livsfrukten av foreldrenes samliv. Slik deltar foreldrene i Guds skapergjerning, og barnet er på den måten en gave fra Gud.
Hvordan tar man imot denne gaven? Man sikrer på alle måter at barnet vokser opp, man gir det næring, man beskytter det og oppdrar det og omfatter det med kjærlig omsorg. Relasjonen mellom barn og foreldre er gudgitt av Skaperen. For ved foreldrene har Gud satt barnet inn i verden. Guds dypeste identifikasjon med barnet – det ufødte og fødte – kom til uttrykk som konkret frelseshistorisk realitet da Sønnen selv ble et barn, født av jomfru Maria.
Barn blir misjonærbarn ved foreldrenes personlige kall fra Gud, som misjonsorganisasjonen aksepterer og legitimerer, for så å sende dem som er kalt, ut på misjonsfeltet. I denne prosessen har det også inngått en organisatorisk vurdering: Det var nødvendig å skille foreldrene fra barna. Begrunnelsene kan ha vært flere. Men virkningen er den samme: Barna ble «sendt bort». Deres reaksjoner på å bli skilt fra foreldrene kunne være forskjellige. Men for noen ble dette en hjerteskjærende opplevelse. I dag er det klart at mange fikk psykiske skader for livet ved å bli skilt fra far og mor.
Hvordan forholdt foreldrene seg i ettertid til de svære personlige vansker de frivillig hadde påført sine barn?
Teologisk og praktisk overkjørt
Flere spørsmål melder seg: Hvordan kunne foreldre som hadde mottatt barna, sette dem bort og forlate dem? Hvordan kunne de la det subjektive kallet til å følge Guds vilje overstyre det kallet de hadde fått som foreldre. Og hvordan kunne misjonsorganisasjoner utvikle ordninger som overkjørte foreldrekallet? Dagens misjonærbarn har varslet organisasjoner om den urett som er blitt påført dem, og de venter og har fått erstatning. Dette tema lar jeg ligge.
Har alle opplevd ordningen med misjonærbarna så selvsagt at ingen stilte spørsmålstegn ved den i det hele tatt?
Men jeg sitter igjen med spørsmål i en litt annen retning: Hvordan forholdt foreldrene seg i ettertid til de svære personlige vansker de frivillig hadde påført sine barn? Og hvordan har foreldrene forstått sitt ansvar? Har alle opplevd ordningen med misjonærbarna så selvsagt at ingen satte spørsmålstegn ved den i det hele tatt? Men grunnproblemet står der, og det kan formuleres slik: Den bibelske lære om barnet er blitt teologisk og praktisk overkjørt ved en kallslære som satte og kanskje setter menneskets religiøse erfaring av «Guds vilje», over det Gud selv har meddelt som sin vilje både ved naturlig og overnaturlig åpenbaring.
«Ledet av Gud»
Saken om misjonærbarna minner meg om en erfaring fra tidlig ungdomstid. Jeg var som andre fra det lavkirkelige miljøet på Lagets sommerleirer. Der ble vi utfordret til å la oss lede av Guds vilje i våre liv. Særlig viktig var det å kjenne etter om vi hadde kall til å bli misjonær, prest eller lærer. Da gjaldt det å være lydig. (Kall til emissær ble aldri nevnt.) Slik åndelig veiledning møtte jeg i flere sammenhenger. Av flere grunner reagerte jeg. Men det jeg sto overfor, var en kristelig kultur, som var veletablert, selvsagt og udiskutabel. Den hadde sine høvdinger og helter. Helter var slike som kunne fortelle at de stadig ble håndfast og konkret «ledet av Gud».
At Gud kaller mennesker til tjeneste, er kristne enige om
Saken om misjonærbarna har en teologisk innside som ikke er berørt. Kanskje den er så utfordrende at man ikke våger å gå inn på den. Den uendelige interne konflikten i NLM om arbeidsstil, holdninger og handlinger blir stadig mer uinteressant. Den er personfokusert og etter hvert blitt parodisk detaljert. Merkelig at en organisasjon som alltid har flagget bibeltroskapen så høyt, lar de teologiske utfordringer ligge.
At Gud kaller mennesker til tjeneste, er kristne enige om. Men et indre kall må bekreftes av et ytre fra Kristi kirke, det er helt avgjørende. Da gjelder det å ha en bibelsk kallslære. Gud kaller ikke noen til å se bort fra hans åpenbarte og objektive foreldrekall for å kunne realisere et subjektivt personlig kall som undergraver foreldrekallet.
