Espen Ottosens retoriske halmstrå

Informasjonsleder Espen Ottosen i Misjonssambandet hevdet i Utsyn at min framstilling av misjonærbarn-rettssaken i podkasten Misjonærbarna er «feilaktig og urettferdig». Selv om innlegget ble fjernet, bekrefter Ottosen i Vårt Land at han står for det.

Innlegget hans illustrerer at ledende stemmer i organisasjonen ikke har endret syn på rettssaken siden 2013. Da er det lett å forstå hva dagens generalsekretær har å kjempe mot for å komme videre i misjonærbarnsaken.

---

Dette er saken

• Espen Ottosen publiserte et innlegg med kritikk av Øystein Stenes podkast Misjonærbarna.
• Innlegget ble senere avpublisert. Ottosen viste til at generalsekretær Gunnar Bråthen ba han om å fjerne innlegget.
• Generalsekretæren har varslet interne runder i organisasjonen i etterkant og saken skal også tas opp Misjonssambandets hovedstyre.
• I dette innlegget svarer Øystein Stene på Ottosens innlegg.
• Misjonssambandet har, i likhet med flere andre misjonsorganisasjoner, over flere tiår benyttet seg av internatordninger for misjonærbarn. Barna bodde altså adskilt fra foreldrene sine i utlandet. I ettertid har flere av dem fortalt om traumer, og i verste fall krenkelser og overgrep.

---

Overgrepenes kontekst

I innlegget sammenlikner informasjonslederen et overgrep som skjer av en trener på en idrettsklubb med et overgrep i en oppvekst på internatskole. Det samme gjorde advokaten i retten i 2013.

---

Rettssaken i 2013

• I 2013 saksøkte en kvinne Misjonssambandet (daværende Norsk Luthersk Misjonssamband) og krevde erstatning for overgrep hun ble utsatt for som misjonærbarn.
• I denne rettssaken fra 2013 ble NLM og Frikirken frifunnet for erstatningsansvar etter overgrep og omsorgssvikt på organisasjonens internatskole i Taiwan på 80-tallet.

---

Ottosens mener også at Misjonssambandet ikke la ansvar for overgrep ved misjonens internatskoler på foreldrene. De plasserte det tvert imot hos gjerningsmannen, hevder han. Ottosen viser til egne observasjoner før, under og etter rettssaken.

Men mange kilder forteller noe annet. Min framstilling bygger primært på rettspapirer, et titalls artikler fra tre aviser, samt intervjuer med tilstedeværende og et fire timer langt intervju med kvinnen som saksøkte misjonsorganisasjonene. Alt er offentlig tilgjengelig, intervjuene i en forkortet versjon i podkasten.

Misjonssambandet forsøkte altså gjennom advokaten å så tvil om kvinnens overgrepsfortelling

Tvilen om overgrepene

Under rettssaken vitnet kvinnen om gjentatte overgrep fra internatskolens husfar. Han ble innkalt som vitne av misjonsorganisasjonene, og erkjente kun ett tilfelle, en versjon Misjonssambandet valgte å stille seg bak, som dommen slår fast: «Partene er uenige om omfanget».

Overgripers versjon ble grunnlag for prosedyren til Misjonssambandets advokat: «Det må legges til grunn at det dreier seg om et enkeltstående overgrep fra husfar, slik husfar erkjente i retten».

Misjonssambandet forsøkte altså gjennom advokaten å så tvil om kvinnens overgrepsfortelling, og dermed troverdighet. Det er ikke å gi ansvaret til overgriper slik Ottosen hevder ble gjort, men å redusere udåden.

Dommen konkluderer imidlertid med at retten finner kvinnens «forklaring mest sannsynlig». Likevel har Misjonssambandet og Ottosen gjennomgående fortsatt å snakke om «overgrepet» eller «krenkelsen» i entall.

[ Dette er innholdet i Ottosens avpubliserte innlegg ]

Foreldrenes ansvar

Flere aviser rapporterte at Misjonssambandets advokat var opptatt av «å skille mellom foreldreansvaret og ansvaret misjonsorganisasjonene hadde». Journalist Janne Hagen i Stavanger Aftenblad tolket dette som at «organisasjonene prøver å riste av seg skylden og planter ansvaret hos foreldrene». I sitt sluttinnlegg hevdet advokaten at «Driften og organiseringen var ansvarlig» og «I tillegg presiseres at de som foreldre hele tiden hadde omsorgen for sine barn». Han påpekte også: «Det anføres at eventuelle uheldige konsekvenser adskillelsen av barn og foreldre innebar, ikke er noe organisasjonene kan holdes ansvarlig for».

Setter vi resonnementet sammen til én setning, lyder det noe sånt: Internatene var gode, og eventuelle uheldige konsekvenser av å være adskilt fra foreldrene for internatbarna, som overgrep, er ikke noe organisasjonen kan holdes ansvarlig for, fordi foreldrene beholdt hele tiden omsorgen for sine barn.

Her fraskriver Misjonssambandet seg ansvar for det negative som skjer på deres vakt, og gir det til foreldrene. Som altså Ottosen nå påstår man ikke gjorde.

Internatskolene la grobunn for nær fem ganger flere overgrep enn for misjonærbarn som gikk på skole i nærmiljøet,

Så kan han argumentere for at Misjonssambandet av andre årsaker uansett må distansere seg fra et juridisk erstatningsansvar, noe han også gjør. Men det er et annet argument.

Kontekst og dømmekraft

Internatskolene la grobunn for nær fem ganger flere overgrep enn for misjonærbarn som gikk på skole i nærmiljøet, viser rapporten fra International Research Institute of Stavanger. Overgrep mellom barn oppgis omtrent like vanlig som fra voksne.

Det oppsto tidvis et miljø med grenseoverskridende adferd, som det også nylig framkom i Dagbladets oppslag. Krenkelsene skjedde i en kombinasjon av dårlig dømmekraft og uheldig kontekst.

Husfars dømmekraft kan selvsagt ikke misjonsorganisasjonene ta ansvar for. Men konteksten var ofte en forutsetning for at overgrepene kunne skje. Når Ottosen sammenlikner internater med en idrettsklubb, virker han elleve år etterpå fremdeles uvillig til å ta inn dette.

Så kan man diskutere hva misjonen kunne og burde gjort, men igjen, det er en annen diskusjon. Så langt jeg kan se av referater, ble den svakt belyst i retten.

Retoriske halmstrå

Ottosen mener det er ubalansert når jeg ikke nevner generalsekretærens uttalelse om at det var «fryktelig at kvinnen har blitt utsatt for en seksuell krenkelse». Det viser hvilke retoriske halmstrå Ottosen klynger seg til: Hvem synes ikke sånt er fryktelig?

Samtidig: Uttalelsen mister mye troverdighet i kraft av at generalsekretæren her igjen omtaler krenkelsene i entall og dermed betviler kvinnens fortelling.

Like lite troverdig er det når Ottosen hevder at kvinnens far ikke ble innkalt for å vitne mot sin egen datter, men for å belyse saken. Ethvert vitne i en sak har en funksjon inn i partenes argumentasjon, det er forundrende om ikke Ottosen skjønner dette. Fars opplevelse var også helt entydig, som vi kan høre i podkasten.

Misjonssambandets informasjonsleder bruker gjennomgående samme argumenter som advokaten gjorde i Stavanger tingrett. Det gir grunn til å tro at strategien og argumentene ikke kan legges på advokaten, slik Ottosen antyder når han skriver at man «måtte stole på de juridiske rådene vi fikk» – men heller en konsekvens av Misjonssambandets forslag, i samråd med advokat og Frikirken.