Verdidebatt

Raja bruker sin makt i strid med maktfordelingsprinsippet

DET ALMINDELIGE SAMFUND: Norge har vært en frihavn for mange minoriteter. Men den beskyttelsen ønsker noen åpenbart ikke skal gjelde for konservative kristne.

Dette er et tilsvar til Abid Rajas debattinnlegg: Alle barn i Norge må få velge sitt liv helt fritt

Det Almindelige Samfund er en evangelisk-luthersk menighet som ble organisert i 1901. Vi anser oss for å være en fortsettelse av tradisjonen til det som opprinnelig var Den norske kirke, slik den omtaltes i Grunnlovens § 2. Våre bekjennelsesskrifter er de samme som for alle menigheter tilknyttet denne konfesjonen: de tre trosartiklene, den nikenske, den atanasianske og den augsburgske trosbekjennelse samt Luthers lille katekisme.

Vår målsetting er å ta vare på den kristne religionen som har vært dominerende i vårt land siden reformasjonen. De tre hovedprinsippene i reformasjonen var Skriften alene, Kristus alene og troen alene. Bibelen er derfor det sentrale grunnlaget for menighetens tro og liv.

Det siste hundreåret har det i Norge skjedd en utvikling og distansering bort fra kristne verdier i en grad det er vanskelig å finne eksempel på i noe annet land. Det er en selvfølgelig konsekvens at vi som konservative lutheranere dermed blir en fremmed minoritet i vårt eget land.

Det er til å leve med.

Rolleblanding og overgrep

Det grunnleggende prinsippet i et liberalt demokrati, er at det er lov å være uenig. Mindretallet skal ha rett til å eksistere og har krav på beskyttelse (jf. tematikken i Henrik Ibsen: En folkefiende). På dette feltet har Norge vært en frihavn for mange minoriteter. Men den beskyttelsen ønsker noen åpenbart ikke skal gjelde for konservative kristne.

Som menighet opplever vi at den aktuelle avsender av leserbrevet, bruker sin makt som stortingsrepresentant i et forsøk på å instruere minister og statsforvalter til en saksgang i strid med maktfordelingsprinsippet. I tillegg benyttes den fjerde statsmakt (pressen) til å spre udokumenterte påstander om brudd på menneskerettigheter for å knuse en minoritet.

Det er et sentralt punkt i romerretten, allerede fra Jesu tid, at den anklagede har rett til kontradiksjon før dommen felles. Angrepene og dommen som felles av stortingsrepresentanten, knyttes opp til egen barndom på en slik måte at grove, selvopplevde overgrep blir likestilt med ensidige og dels anonyme beskyldninger om urettmessig press.

Det er ikke til å leve med.

---

Det Almindelige Samfund

  • Det Almindelige Samfund er en evangelisk-luthersk menighet i Eigersund kommune.
  • Det Almindelige Samfund har røtter i menigheten Samfundet. Menigheten ble stiftet i januar 1901 av medlemmer av menigheten Samfundet. En gruppe mennesker valgte å følge en eksludert forstander fra Samfundet, Peder Olsen Nodland.
  • Trossamfunnet driver også en barne- og ungdomsskole.

Kilde: Gamleveienskole.no, Eigersund byhistoriske leksikon og Det Almindelige Samfund

---

Brudd

Det er åpenbart at flere i årenes løp har opplevd brudd med vår menighet som smertefullt og sårt.

Menigheten har i lokalavisen rettet en beklagelse til de som måtte ha opplevd urett som barn, eller urett i forbindelse med deres utmelding av menigheten. Tonen kunne nok være hardere i eldre tider, både ved brudd med politiske partier og med religiøse menigheter.

Det er et faktum at alle brudd kan oppleves smertefulle og vonde. Det vet vi fra familiebrudd som skyldes skilsmisse og arveoppgjør, konflikter på arbeidsplassen, brudd med politiske partier og idrettsorganisasjoner. Noen snakker aldri med hverandre etter bruddet.

At andre bærer på bitterhet, er nødvendigvis ikke menighetens eneansvar

Når et brudd er begrunnet i religiøs overbevisning og livssyn, berører dette noe grunnleggende i en persons liv. Det kan åpenbart vekke sterke følelser.

Erfaringen er likevel at det som regel går seg til. Flere gir utrykk for takknemlighet for den oppveksten de har hatt, selv om de ikke lenger tilhører menigheten. Mange møtes og omgås i ulike sammenhenger, dog uten det nære fellesskapet som en religiøs overbevisning gir. Men slike tilbakemeldinger kommer ikke på sosiale medier. At andre bærer på bitterhet, er nødvendigvis ikke menighetens eneansvar.

Toleranse

Skal det gå seg til etter et brudd, forutsetter det en gjensidig respekt. Den ene parten kan ikke diktere den andre. Man kan for eksempel ikke tvinge noen til å delta i religiøse handlinger, politiske møter eller andre aktiviteter som strider mot den enkeltes samvittighet. Hvis man skal opptre med toleranse, så handler ikke det om å være enige. Det handler nettopp om å respektere den andres rett til å være uenig og å velge en annen vei.

Derfor er det litt underlig å registrere det betydelige presset konservative menigheter blir utsatt for i disse dager, når idealet ellers er at alt skal være fritt. Menigheten opplever pågangen som et forsøk på å nekte en minoritet å verne om sin egenart.

Nasjonen Norge synes å ha fått en snever ramme for kristne livssyn

Enda sterkere er undringen når denne egenarten handler om å bevare et livssyn som var det normale i vårt land for mindre enn hundre år siden. Presset oppfattes å stride mot et grunnleggende prinsipp i et liberalt samfunn. Den liberale holdningen har alltid bygget på setningen man tillegger den franske filosofen Voltaire: Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem.

I henhold til FN-erklæringen og den norske menneskerettighetsloven, har minoriteter, blant annet språklige, kulturelle og religiøse, et sterkt vern. Det ligger i denne menneskeretten at foreldre har rett til å oppdra barna sine i tråd med foreldrenes religiøse overbevisning. Det er også en del av denne retten å etablere private skoler. En forutsetning for å utøve retten, er å respektere barnas selvbestemmelsesrett i tråd med barnelovens prinsipper. Etter barneloven kan man selv velge å melde seg inn og ut av religiøse organisasjoner når man fyller 15 år.

Staten Norge har nylig beklaget de overgrep som i statens navn er begått mot den samiske minoritet på dette felt. Mange av våre nordlige landsmenn har også et konservativt, evangelisk-luthersk livssyn som en del av sin identitet.

Nasjonen Norge synes å ha fått en snever ramme for kristne livssyn. Konformitetspresset i nasjonen er sterkt på dette feltet. Men man skal ikke så langt sør eller øst i Europa for å finne at den kristne religionen ikke er fortrengt på samme vis som i vår egen nasjon. Det som blir oppfattet som sært og spesielt i vårt lille land, er ganske så vanlig andre steder i verdensdelen.

Offentlige tilsyn

Samarbeid med og tilsyn fra offentlige myndigheter er ett av sikkerhetsnettene i Norge. Det er ikke uvanlig at tilsynsmyndighetene finner lovbrudd som det må rettes opp i, enten det gjelder brannvern, legevakt eller andre viktige institusjoner.

På samme måte holder myndighetene tilsyn med friskoler og religiøse menigheter. Det gir alltid en trygghet når et slikt tilsyn er gjennomført, og eventuelle mangler er blitt rettet opp. Derfor er det positivt med offentlige tilsyn, bygd på lovens fundament og med respekt for religionsfriheten.

Menighetens skole har i alle år hatt et nært og godt samarbeid med kommunens helsetjeneste, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern og kommunens oppvekstavdeling. Samarbeidet omfatter også personlige enesamtaler mellom helsesykepleier og elevene. Ikke noe felt er lukket for den som søker informasjon.

Oversiktsbilde over Eigersund

Våre elever er aktive deltakere i den kommunale kulturskolen og i en rekke offentlige tilbud for barn og unge. Elevene fortsetter i den offentlige, videregående skolen. Flere gjør det bra, de fleste fortsetter i høyere utdanning eller aktiv deltakelse i yrkeslivet. Vi forsøker å være personer som bidrar i lokalmiljøet som lovlydige og positive borgere. Heller ikke på dette felt treffer betegnelsen lukket menighet.

Å bryte opp

Den som flytter fra ett bosted til et annet, opplever å miste noe, og å få noe annet igjen. Man har ikke fellesskapet og atmosfæren fra hjemmet med seg i det nye bostedet. Stemningen man opplevde som barn, er borte når man flytter hjemmefra.

Det må selvsagt være frivillig å tilhøre en menighet

På samme måte vil den som velger å forlate en menighet, selvsagt også miste mye. Samtidig åpnes det nye dører. Mange veier til nye fellesskap ligger åpen for den som vil forlate menigheter. Sympatien fra omgivelsene ligger åpenbart også hos dem som tar et slikt skritt. I lokalmiljøet er det mange som har bakgrunn fra en eller annen menighet. De fleste ser ut til å klare seg ganske så godt, fullt på høyde med gjennomsnittet. Men man mister fellesskapet i den menigheten man valgte å forlate.

Tvang

Det må selvsagt være frivillig å tilhøre en menighet. Ingen organisasjon vil ha glede av å beholde medlemmer som egentlig ikke ønsker å være medlemmer. Ingen menighet med tanke på sin egen framtid, vil bygge på tvang.

I Det Almindelige Samfund legger vi vekt på å rettlede om barnas selvbestemmelsesrett knyttet til medlemskap. Dette er et fast punkt når elevene sammen med sine foreldre møter til konfirmantinnskriving. Da blir det påpekt at dette er det første, store, selvstendige valget en gryende voksen gjør.

Ingen menighet eller organisasjon vil ha noen framtid dersom medlemmene ikke deltar av fri vilje.

Åpenhet

Vi kunne selvsagt ha forlenget dette tilsvaret i stort omfang. Men det er menighetens oppfatning at vi ikke bygger noen forståelse for religiøse minoriteter ved å delta i avispolemikk. Derfor ser vi normalt ingen hensikt i å gi kommentarer til media. Dette er unntaket som bekrefter regelen.

Det er kirken, gudstjenestene og de personlige samtalene som etter vår oppfatning er den arenaen der man kan bygge forståelse og fellesskap. Hver søndag og helligdag, kl 11, er det åpen gudstjeneste i menighetens kirke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt