Alle barn i Norge må få velge sitt liv helt fritt

Det siste halvåret har jeg fått kjennskap til noe jeg selv har fått føle på kroppen og som tok meg flere tiår å bearbeide. Mange kjenner min historie og at jeg vokste opp som et sterkt kontrollert barn. Jeg holdt avstand til barn utenfor det muslimske miljøet jeg tilhørte. Jeg fikk vite at der ute, der ville de meg alt annet enn godt. Dette trodde jeg på helt til misbruk og undertrykkelse ble til en ulidelig trykkoker, som til slutt eksploderte. Det kunne gått riktig galt. Men heldigvis ble jeg sett, tatt vare på og etter mange år kunne jeg erklære meg selv som fri.

Hvite barn i kristne miljøer

Min historie begynte på 70-tallet. Historiene jeg nå får høre handler om barn i dag og det beveger noe grunnleggende i meg. Overraskelsen var imidlertid stor da det viste seg at dette handlet om hvite barn og voksne i norske kristne miljøer. Mange utbrytere fra disse miljøene har henvendt seg til meg. Jeg ser det klart: Vi må forstå hvordan lukkede kristne miljøer fungerer og hvordan det påvirker barna. Og vi må stille oss spørsmålet: Hadde vi tillatt og akseptert at barn ble behandlet på en slik måte hvis eksemplene kom fra et muslimsk miljø? Det tviler jeg på. Da kan vi ikke være passive overfor dette kun fordi det kommer fra et etnisk norsk miljø.

---

Menigheten Samfundet

• Trossamfunnet ble stiftet i 1890 etter at en gruppe sterkttroende på Sør- og Sør-Vestlandet ikke kunne akseptere endringer i liturgien i statskirken.
• Menigheten Samfundet har menigheter i Egersund og i Kristiansand. Menigheten eier og driver egne skoler.
• Skolelærer Bernt Lomeland var den sentrale lederen ved bruddet med statskirken, og medlemmene har siden blitt kalt lomelendere.
• Samfundet benytter en bibelutgave som er utgitt på eget forlag og bruker en revidert utgave av Kingos salmebok, utgitt i 2008.

Kilde: Menigheten Samfundet, Store norske leksikon og boken Alene ut.

---

Utbryterne tar kontakt

En av Menigheten Samfundets skoler har vært under tilsyn av Utdanningsdirektoratet. Statsforvalteren i Agder fjernet statsstøtten i fjor, men vedtaket er anket. Jeg har utfordret både barne- og familieminister Kjersti Toppe og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun på pensumet disse trossamfunnene lærer sine barn. Foreløpig har de vist til det pågående tilsynet og at de ikke kan gå inn i saken ettersom barne- og familiedepartementet er klageinstans.

Vi må forstå hvordan lukkede kristne miljøer fungerer og hvordan det påvirker barna

Etter at jeg stilte spørsmål rundt dette, har henvendelsene fra utbrytere strømmet til meg. Utbrytere fra begge trossamfunnene har gitt meg beskrivelser det er vanskelig å skjønne. Miljøet de beskriver diskriminerer kvinner, holder barna borte fra fritidsaktiviteter og omtaler barn med annen religiøsitet som verdens barn eller sannhetens fiender. Barna lærer at homofili er hor og har klare regler for hvordan ekteskap skal inngås og praktiseres. Jeg mottar beskrivelser av en frarøvet barndom og skremselspropaganda. En av dem har skrevet meg: «Om jeg så bare klarer å få ett menneske fri, har jeg seiret. I dag har jeg en nær slekt i menigheten og som jeg er sterkt bekymret for».

Se hva Det Almindelige Samfund svarer på Abid Rajas innlegg

«Alle har visst»

Jeg vet at trossamfunnene alltid har vært velkjente virksomheter i lokalsamfunnet. Det har jeg blitt fortalt. Det jeg vet om disse samfunnene er gjennom tekster og gjennom korrespondanse med ulike mennesker. Det er en uavhengig samstemthet i det de sier. «Alle» har visst at de har sine egne skoler. «Alle» har visst at disse miljøene var lukket og vanskelig å bryte ut av. De har fungert nærmest ubrydd på siden av den tradisjonelle samfunnsstrukturen. Ryktene om de som bryter ut og konsekvensene det kan ha, har vært der. Mye hemmelighetskremmeri og spørsmål det er krevende å få svar på.

Da lurer jeg på, med det jeg har fått høre det siste halve året, hvorfor lokalsamfunnet ikke har interessert seg mer for hva som foregår på innsiden? Hvorfor har ikke samfunnet rundt presset mer på for å se hvilket samfunnsideal disse barna vokser opp med å tro på og strekke seg etter? Hvor har lokale myndigheter og politikere vært?

Viktigheten av å holde munn

Jeg vet at disse undertrykkende systemene fungerer slik de gjør fordi enhver åpning for spørsmål og frihet spenner bein på hierarkiet. Dette vet jeg fordi jeg har levd under slike forhold. Man fødes inn i og vokser opp i et system som systematisk bygger opp under viktigheten av å holde munn og de ekstreme konsekvensene det vil ha om man ytrer seg imot. Gjennom å holde menigheten fra fortrolige relasjoner med verden utenfor, forsterkes de relasjonene man er begrenset til å holde seg med. Og velger man å bryte med dette, faller hele livsgrunnlaget bort.

Til nå er det kun Menigheten Samfundet som har vært under tilsyn, og jeg ba nylig kunnskapsministeren redegjøre for hvorfor ikke det samme skjer med Det Almindelige Samfund. Media har vært gode på oppfølging det siste året og nå må både kunnskapsministeren og barne- og familieministeren på banen. Alle barn i Norge må få velge sitt liv helt fritt og uavhengig av den religiøse og kulturelle bakgrunnen det er født inn i. Det plikter staten å legge til rette for, blant annet gjennom pensum på skolene. Mye tyder på at disse skolene undergraver disse refleksjonene hos sine elever.

Vi trenger å høre

Mens vi venter på svar håper jeg at utbrytere og kanskje til og med medlemmer fortsetter å kontakte meg, regjeringen og andre stortingsrepresentanter, og ikke minst media. Vi trenger å høre. Jeg håper at både Kristiansand og Eigersund kommune har trygge steder som kan ta imot folk som har behov for å snakke om det de har og ikke minst opplever som medlemmer av disse samfunnene og andre lukkede miljøer for den saks skyld. Å bedrive trosopplæring står alle fritt til. Men som samfunn kan vi ikke akseptere det jeg mener at er elementære brudd på grunnleggende menneskerettigheter.