Om meningsjournalistikken i Vårt Land

Det er med stor interesse jeg leser «nyslått debattleder» Kristine Banggren Gripsgårds betraktninger på side i Vårt Land 2. april.

Siden 1977 har jeg, med enkelte mindre opphold, vært fast leser av VL. Og inntil for noen år siden, bidro jeg jevnlig med innlegg i avisen.

Opp gjennom årene har jeg hatt innlegg og kronikker på trykk i de fleste av landets riksdekkende aviser, så jeg har bred erfaring med hva som skal til for å bli antatt.

I dette innlegget vil jeg ta avisens nye debattleder på ordet når hun skriver «kritiser oss gjerne!» Greit, jeg er kritisk til hvordan VL redigerer sine debattsider, samt det jeg oppfatter som avisens slagside på leder- og kommentarplass.

Et trangere nåløye?

Mens jeg tidligere visste at jeg hadde gode sjanser for å få et innlegg antatt om jeg bare brukte mange nok timer på å polere og redigere teksten, opplevde jeg at dette brått endret seg for en del år siden.

Det kan muligens skyldes at avisen opplevde en kraftig økning i antall mottatte innlegg, og at nåløyet derfor ble trangere, skjønt jeg har vondt for å tro at det kan være hele forklaringen.

For parallelt med ovennevnte endring så jeg at færre konservative stemmer slapp til på debattsidene, samt ikke minst at avisens kommentatorer ble mer venstreorienterte, til tider med en nedlatende og respektløs tone overfor konservative hjertesaker. Se mine tidligere artikler «Vårt Land som brobygger» og «Vårt Land og Paris-erklæringen» for en nærmere drøftelse av dette.

Fangens standard

På avisens nettsider kan vi lese om en av ildsjelene bak etableringen av VL, Ronald Fangen. Han drømte om «... et kvalitativt høytstående landsorgan med lesere i alle folkets lag og i alle landets deler.»

VL lever etter min mening ikke lenger opp til dette idealet.

De første tiårene som fast leser hadde jeg inntrykk av at VL var relevant for alle som ønsker å ha troen som utgangspunkt for å orientere seg i tilværelsen – uavhengig av politisk eller teologisk grunnsyn. Etter hvert er denne kvaliteten blitt mindre fremtredende, noe som reduserer avisens betydning og aktualitet. Det er trist.