Jesu soningsdød på korset

På vei inn i årets påske fikk Vårt Lands lesere onsdag i den stille uke med seg artikkelen «Hvorfor døde Jesus på korset?» , skrevet av kommentator Åste Dokka. Dokka er en glitrende skribent, som smelter sammen dypsindig innhold og retorisk eleganse til meget lesverdige teologiske kommentarartikler.

Nevnte artikkel inneholder mye stoff det er vel verdt å reflektere over. Men på ett punkt tar Dokka såpass feil at jeg finner grunn til å sette meg til tastaturet for å ta til motmæle. Det gjelder hennes antagelse om at den brutale døden som ble Jesus til del, umiddelbart etter kanskje ikke var vanskelig å forstå, mens dette endret seg innen Det nye testamente ble skrevet: Da NTs «forfattere noen tiår seinere skulle nedtegne det de hadde sett eller hørt om, var [den opprinnelige] klarheten tapt».

Døden kom uforvarende

Historisk forholdt det seg motsatt av hva Dokka hevder. Jesu død på korset kom så uforvarende på hans tilhengere at de ble både forvirret og skuffet. For eksempel fremstår Emmausvandrernes utredning til den ukjente medvandreren (Luk 24,17–24) som et representativt uttrykk for hvordan disiplene reagerte på Jesu korsfestelse.

Av Paulus’ utsagn i 1 Kor 1,23, «vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er til forargelse for jøder og en dårskap for folkeslagene», fremgår at både jøder og ikke-jøder spontant og impulsivt avviste påstanden om den korsfestede som Israels Messias og verdens frelser. Det var aldeles ikke slik for de samtidige at «verdens frelse fulgte Jesu død med en logikk like glassklar og innlysende som at vår følger vinter».

Å forstå hans død

Det som kom Jesu disipler til unnsetning da de måtte komme teologisk til rette med hans død og oppstandelse, var føringer Jesus selv hadde lagt da han forutså at oppholdet i Jerusalem ville ende med avrettelsen av ham. Som bibelforsker har jeg arbeidet mye med den historiske Jesus, og jeg har i flere publikasjoner argumentert for den historiske troverdigheten av det såkalte løsepengeordet (Mark 10,45) og av tolkeordene om brødet og vinen under Jesu påskemåltid med de tolv (Mark 14,22.24). Med klar henspilling på gammeltestamentlige tradisjoner om soning og forløsning (bl.a. 3 Mos 4; 16; Jes 43,3f; 52,13–53,12) tolket Jesus i disse ordene sin forestående død. Disiplene husket Jesu ord, og etter påske ble de en ressurs og normativ veiviser for den teologiske forståelsen av hans død.

Historisk forholdt det seg motsatt av hva Dokka hevder

Urmenigheten i Jerusalem

I brevene apostelen Paulus skrev i løpet av 50-tallet i det 1. årh, integrerte han i teksten visse bekjennelser, sanger og liknende som var blitt formulert langt tidligere (f.eks. 1 Kor 15,3–5; Fil 2,6–11). Én slik overtatt tradisjonstekst finner vi i Rom 3,25: «(Gud) har stilt [Kristus] fram som soningslokk ved hans eget blod.» Jeg mener det er historisk sannsynlig at denne formelteksten opprinnelig ble formulert av kretsen rundt Stefanus i urmenigheten i Jerusalem. Altså har de kristne allerede på dette tidlige tidspunktet tolket Jesu død på korset i lys av den store soningsdagens ritual: Nå er Jesu kors blitt til soningsstedet i Det aller helligste, og det er hans eget blod som er utøst og stenkes mot soningslokket til innvielse til det hellige og til renhet og nytt liv gjennom død.

Jesus selv og urmenigheten i Jerusalem tolket hans korsdød som soning for menneskenes og verdens synd. Dette er den sentrale og uoppgivelige hovedforståelsen av Jesu død på korset. Alt annet er berikende tilleggsaspekter, ikke alternativer.