Det må være historiens mest omtalte, avbildede, gjennomdiskuterte og mediterte dødsfall: Jesu død på korset.
Hans kropp strukket mellom himmel og jord.
Hans hender utstrakt ut mot verden. På den ene sida en røver som vender seg mot ham, på den andre sida en røver som vender seg til ham.
Ved hans føtter de aller kjæreste. Og et sted bak ham, langt borte, et forheng som er revnet.
Hvorfor er akkurat dette så viktig? Døde ikke tusen ved siden av ham? Dør ikke tusen hver dag?
På et eller annet vis er Jesu død annerledes. Her skjer det ikke bare noe tragisk, noe som involverer venner, familie og noen bødler. Her skjer det noe kosmisk. Her skjer det noe som har betydning langt ut over seg selv.
Å hevde at Jesus fra Nasaret døde på et kors i Jerusalem rundt år 30, er ikke særlig kontroversielt. Det er også omtrent det som blir sagt i trosbekjennelsen. Innen kristenheten er det heller ikke kontroversielt å si at i akkurat dette punktet skjer det noe helt spesielt, nemlig at han drar alle til seg, hele virkeligheten, og med det omskaper han også alt. Som årets vinner av Holbergprisen, Achille Mbembe, uttrykte det i Morgenbladet nylig: Menneskesønnen absorberer verden og absorberes samtidig av verden.
Hvorfor er akkurat dette så viktig? Døde ikke tusen ved siden av ham? Dør ikke tusen hver dag?
Å anskueliggjøre det guddommelige
Eller for å bruke teologiske begreper: Det som hender på korset er forsoning og frelse. Her forandres verdenshistorien. Her forsoner Gud verden med seg selv. Her knyttes alt sammen i en ny virkelighet.
Den gang var kanskje ikke dette vanskelig å forstå. Den gang tenkte kanskje ikke menneskene noe videre over det, verdens frelse fulgte Jesu død med en logikk like glassklar og innlysende som at vår følger vinter.
Men da Det nye testamentes forfattere noen tiår seinere skulle nedtegne det de hadde sett eller hørt om, var denne klarheten tapt. De hadde fått behov for å forklare, for å tegne opp modeller som kunne hjelpe leserne å gripe mysteriet.
Når det guddommeliges og usynliges verden opptrer på måter som er uforståelige, er det analogier og metaforer som redder oss. Noe vi kjenner, noe i vår verden, noe vi kan anerkjenne, må anskueliggjøre den skjulte guddommelige logikken: Himmelriket kan lignes med et sennepsfrø. Guds kjærlighet kan lignes med en jordisk fars. Jesus er den gode gjeter.
Og hva med korset og Jesu død? Hva kan det lignes med? Det kan lignes med et sonoffer, et lam som slaktes på alteret. Det kan lignes med en løsepenge som kjøper mennesker fri. Det kan lignes med en ny pakt. Korset er livets tre, det er Mose kobberslange reist på en stang. Bildene kan stamme fra domstolen, der noen blir erklært rettferdige, men ved andres offer, eller fra medisinen, der noen blir leget fra sykdom, men fra andres sår. Slik prøver bibelske forfattere å gjøre korset troverdig.
Drepte Gud Jesus?
På grunnlag av påskefortellingene og disse metaforene som fortolker dem, har teologer gjennom tidene utviklet det vi kaller forsoningslære eller forsoningsteologi. Det er mange slike, og de prøver på hver sin måte å forklare påskehendelsene logisk og teologisk.
Måtte Jesus dø? Hvorfor, i så fall? Måtte han dø på voldelig vis? Ville Gud at Jesus skulle dø, eller var Jesu død noe Gud bare tillot, eller ville Gud det ikke i det hele tatt? Trengte Gud et offer? Hvordan kan død bevirke liv?
Svarene på disse spørsmålene har tumlet seg fram gjennom hele teologihistorien over millioner av boksider. For den jevne sjel er spørsmålet om en Gud som vil sin sønns død det mest forstyrrende og dermed det mest akutte. En voldelig Gud er anstøtelig, ja, uakseptabel som Gud. Det store spørsmålet er om vold er en nødvendig del av forsoningen.
Av en eller annen grunn har det hos mange, troende såvel som ikke-troende, festet seg som en udiskutabel kristen sannhet at Gud trengte Jesu død for å tilgi menneskene. Det et synspunkt som riktignok lar seg forsvare, men det er også svært omstridt på grunn av gudsbildet det tegner opp.
En slik voldstanke virker å være logikken i filmen The Passion of the Christ (2004), der Jesu pinsler males ut – han straffes rent fysisk, og det er også det stedfortredende som bevirker frelsen. En sånn måte å tenke på innebærer enten at Gud bøyer seg for en brutal gjengjeldelseslogikk, eller faktisk selv er arkitekten bak den.
Kunne Jesus dødd av en livsstilssykdom, av at hjertet stanset etter for mye animalsk fett og sigaretter?
Trengs volden?
For et par uker siden deltok jeg sammen med mange andre prester og teologer på Den norske kirkes teologidager. Overskriften for samlingen var forsoning. Det er et kjernebegrep i teologien, fordi det både handler om noe så sentralt som Jesu død og samtidig om prosesser som foregår i hver og en av oss og mellom oss, såvel som mellom store grupper mennesker. Forsoning angår tro, individ, det mellommenneskelige og samfunnet.
En av tingene jeg kom i tanker om på seminaret, er hvorvidt det er avgjørende at Jesu død skjer på et kors. Kunne han ha dødd på andre måter, og resultatet blitt det samme, både med tanke på oppstandelsen, frelsen og teologien knyttet til påskehendelsene?
Mange har sett for seg Jesus som lynsjet av en mobb, Jesus som død i aids-epidemien, Jesus som myrdet i et gasskammer. Slike forestillinger gir teologisk mening. Men kunne Jesus ha dødd som gammel mann, mett av dage og med familien rundt seg? Kunne han ha dødd av en livsstilssykdom, av at hjertet hans stanset etter for mye animalsk fett og sigaretter? Kunne Jesus ha vært en uvøren sjåfør og dødd i en møteulykke på E18?
Slike forestillinger er det vanskeligere å integrere. Men hvorfor er det slik? Mener jeg altså likevel at det må være vold involvert for at Jesu korsdød skal ha teologisk verdi?
Volden i verden er så brutal at den dreper selv Gud
Verden tålte ham ikke
Nei. For det handler ikke om at volden frelser, men om at volden dreper. Jesus var et offer for vold.
Jesu død skjer fordi verden ikke tåler ham. Verden orker ikke se Guds ansikt i denne mannen, det er for krevende, for intenst, det tvinger oss til å kaste om på det hele. Dermed blir det lettest å danne et praktisk forbund: Verdslige og religiøse myndigheter allierer seg med folket, de fjerner problemet, knuser det avslørende speilet som er satt opp foran dem. Foran oss.
Verden tålte ikke Jesus og hans budskap. Ren kjærlighet er for provoserende, for skremmende. I Jesu død ble det vakre utslettet av det heslige. Volden i verden er så brutal at den dreper selv Gud.
Jesu død var altså ikke tilfeldig. Den var en logisk konsekvens av livet han levde. Det var reelle svik, reell tortur, reell gudsforlatthet, reell smerte, reell død. Men dette er ikke Guds logikk, det er verdens logikk. I den grad Jesus måtte dø på et kors, er det fordi verden hengte ham på et kors.
Og disse tingene sier ikke noe om forsoningen. Det de sier noe om er Jesu død. Den er ikke brutal fordi Gud mener at den må være det, men fordi verden gjorde det slik at den var det. Volden gir død, ikke frelse.
I naturen er død aldri absolutt
Hvetekornets lov
Hva så med denne frelsen som følger i dødens fotspor? Er det mulig å gripe den med tanken?
For på en eller annen måte er Jesu død livgivende for resten av oss. Det virkelige underet er at Guds skaperkrefter ikke lar seg stanse, heller ikke når Guds sønn selv dør, og at livet ikke bare kommer tilbake til Jesus, men flommer videre, utover, fra ham, som en livets kilde.
Du stiger ut av alle tomme graver, heter det i Ylva Eggehorns salme. Du er en vind som varsler: Det blir vår. Den Gud som skapte liv og skjønnhet av tomhet og mørke på universets første dag, skaper liv og skjønnhet av dødens gravmørke den første påskedag.
Og dette vet vi jo hva er. Dette har vi kjennskap til, det krever ingen logiske krumspring. Det krever bare et minimum av jordbrukskunnskap. Og nettopp det hadde evangelisten Johannes, som skrev om hvetekornets lov: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»
Jesus er ikke en settepotet som selv råtner bort når de nye potetene får liv. Jesus er hvetekornet, som blir et aks med tusen nye hvetekorn, festet til strået. Slik vi dør med Kristus, oppstår vi også med ham, som greiner på vintreet, som korn fra vide åkrer.
I naturen er død aldri absolutt. En gartner anser ikke visne blader og kvister som kasserbar materie. For død er grunnlaget for nytt liv. Det er selve skapelsens mysterium, og det er det som bryter gjennom også i graven.
Når verden møter Gud med den verst tenkelige brutalitet, svarer Gud med en vår som er så livskraftig at vi knapt kan ta den inn.
