Kirken i økonomisk uføre

Det er egentlig ikke noe å si på at støtte reduseres når antall medlemmer synker. Høyre og Frp ville kutte betraktelig mer i bevilgningene til Den norske kirke (DNK) i fjor. Men det ville ikke finansminister Trygve Slagsvold Vedum. DNK ble reddet denne gangen også.

2. februar kunne Vårt Land melde at underskuddet for DNK blir på 70 millioner i 2023 og at det budsjetteres med et 42,8 millioner i minus i 2024. Ingen krise på kort sikt, for egenkapitalen er på et par hundre millioner.

I februar slapp Tage Pettersen (H) katta ut av sekken. Det blir ikke bare kutt i bevilgningene om de kommer til makten neste år. Hele finansieringsmodellen for trossamfunn skal vrakes. Den er ikke bærekraftig.

Daværende kirkeminister Kjell Ingolf Ropstad fikk flertall for at alle trossamfunn skal få den samme støtten per medlem som DNK. Når medlemstallet i DNK synker og bevilgningene holdes på samme nivå, øker følgelig bevilgningene per medlem til andre tros- og livssynssamfunn. De kan gni seg i hendene, i hemmelighet selvsagt, over hvert medlem i DNK som melder seg ut.

DNK sløser

Langt inn i Arbeiderpartiet har de innsett at dagens modell ikke er bærekraftig. Ledelsen i DNK og livs- og trossamfunnene bør forberede seg på endringer framfor å sette sitt håp til at KrF klarer å forsvare den modellen de for fem år siden fikk banket igjennom.

I VL 3. mars advarer representanter for DNK mot dramatiske konsekvenser for folkekirken om bevilgningene kuttes. Det har de rett i, med mindre ledelsen i DNK tar grep. De kan fint spare flere hundre millioner.

I dag er DNK organisert i en statlig del og rundt 350 kommunedeler som blant annet utøver arbeidsgiveransvar. En slik sløsing vil ikke DNK ha råd til i framtiden.

Folkekirken er i tilbakegang

Den historiske sjansen

Problemet er at DNK er skrudd fast i en århundrelang finansieringsmodell der staten og kommunene deler på ansvaret for å finansiere kirken. Før innføringen av kirkeloven i 2020 ga staten signaler om at de kunne påta seg å fullfinansiere folkekirken. Flertallet i DNK sa nei. De forsto ikke sitt eget beste og lot en historisk sjanse gå fra seg.

DNK fortsetter i sitt dyre og ineffektive dobbeltspor. Etter 20 års arbeid for i det minste å få til en enhetlig ledelse av ansatte, måtte de i fjor gi opp. Nå sitter DNK i saksa. Kommunene er under økonomisk press. Menighetene kommer i økende grad til å trekke det korteste strået når medlemstallet synker og kostandene knyttet til eldrebølgen eksploderer.

Alternativet til dagens modell er en lik støtte per medlem i tros- og livssynssamfunn supplert med støtte til aktivitet, for eksempel antall utførte kirkelige handlinger, og et ekstra tilskudd til DNK for å betjene befolkningen i hele landet og ivareta funksjoner på det nasjonale fellesskapets vegne. Slik kan den samlede støtten komme opp mot dagens nivå, og det vil ikke være i strid med prinsippet om at alle skal få lik støtte.

Å være føre var

Når staten fullfinansiere tros- og kirkesamfunnene, kan menighetene i DNK på lik linje med andre organisasjoner søke kommune og fylke om støtte til ulike aktiviteter.

Det går fort i politikkens verden på det økonomiske område for tiden. DNK bør være føre var heller enn etter snar. De bør nedsette et utvalg som jobber raskt med å utrede ulike modeller for finansiering av DNK. Høyre kommer ikke til å vente i årevis før de svinger øksen om de kommer til makten.

Når under 10 prosent av medlemmene i DNK deltar i valg til bispedømmeråd og kirkemøte, bør ordningen skrotes. DNK er ikke en stat som må holde direkte valg til ulike nivåer. DNK er en organisasjon. De styres vanligvis gjennom et representativt demokrati.

En ny ordning

På menighetsplan bør det velges representanter til bispedømmeplanet som igjen peker ut Kirkemøtet. Slik vil menighetene få en langt bedre styring over det nasjonale nivået. Sunne organisasjoner eser ikke ut på toppen. De kjennetegnes av at mest mulig ressurser brukes der aktiviteten skjer- på lokalplanet.

Det beste som kan skje, er at DNK får færre styringsnivåer, færre styrer og råd på nasjonalt og regionalt plan, færrest mulig byråkrater og at bispedømmeråd, Kirkeråd og kirkemøte bestemmer minst mulig over menighetene.

Folkekirken er i tilbakegang. Det bærer galt av sted om en blir opptatt av å advare mot endringer og å bevare mest mulig som det er. Tilbakegang stoppes og vekst skjer ved å slanke organisasjoner oppover og gi ansvar nedover slik at de som er på grunnplanet får størst mulig frihet til å satse på det de har tro på.