Ja til et feministisk og livssynsåpent samfunn

De første månedene av 2024 har skapt et økt fokus på negativ sosial kontroll og vold mot kvinner. Hjelpeapparatet spiller en nøkkelrolle for å forhindre vold og negativ sosial kontroll. Det som har fått mindre oppmerksomhet er hvordan religion og religiøse forestillinger både bidrar til å verne voldutsatte og forhindre at vold skjer. Hva er potensialet i det livssynsåpne samfunn som gjeldende statlig religionspolitikk prinsipp for å forhindre at religion brukes til å begrunne vold? Spørsmålet er relevant fordi selv om statskirkeordningen er opphevet, er det livssynsåpne samfunn en religionspolitisk strategi som gjør staten til en aktiv deltager i trossamfunnenes virke.

Det er viktig å understreke at en analyse av forholdet mellom vold mot kvinner og religion ikke handler om å peke ut èn religion eller religion i seg selv som kilde til vold og drap. Alle religioner – inkludert min egen, kristendommen – har en patriarkalsk arv. Religiøse forestillinger er alltid blandet med kultur og tradisjon. En voldsutøvers religiøse tilhørighet til alltid spille sammen med sosiale og økonomiske forhold, som eksempelvis fattigdom, utdannelsesnivå og tilknytning til arbeidslivet.

«Innenfor» og «utenfor»

For å endre religiøs legitimering av vold og negativ sosial kontroll er det åpenbart at endringen i synet på kvinners autonomi og integritet må skje fra et sted innenifra trossamfunnet selv. Da blir endring troverdig og kan ha langtrekkende virkning.

Men hva er «innenfor» og hva er «utenifra» når det gjelder religion i Norge? Norge har de siste fem hundre årene hatt en statlig religionspolitikk som gjør at hva som er «innenfor» og «utenfor» er vanskelig å svare på. Statskirkeordningen som religionspolitisk strategi fra Reformasjonen på 1500-tallet til 2017 gjorde at den allmenne kulturen – både hos majoriteten og minoriteter som den samiske – og majoritetstrossamfunnet Den norske kirke ble dypt sammenvevd, på godt og vondt.

Men sett med feministiske briller er regjerningen satsning på de etablerte trossamfunnene en for sedat strategi

I dag er statskirken avviklet. Det statlige prinsippet for religionspolitikk heter det livssynsåpne samfunn. Ny lov for Tros-og livssyn ble vedtatt i 2021. Det livsynsåpne samfunn er båret av prinsipper om likebehandling av alle trossamfunn og statlig støttende og anerkjennende holdning til religion. Overgangen fra det ene prinsippet til det andre innebærer at den statlige priviligering av Den norske kirkes forsvant, men at statens forståelse av seg selv som en aktiv part i trossamfunnenes rolle bevares, bla gjennom en økonomisk støtte til trossamfunn per medlem.

En sedat strategi

Regjeringens opptrappingsplan (des 2023) av sin egen handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2021-2024 omhandler trossamfunn og deres samarbeidsorganer. Ifølge punkt 12 i planen skal det utarbeidelse av en veileder og kursing i regi Samarbeidsrådet for tros-og livssynsorganiasjoner om avvergeplikt, vold og negativ sosial kontroll (s 73).

Dette er en strategi hvor staten arbeider gjennom de etablerte trossamfunn. Dette er en nødvendig strategi. Eksempler på at en slik strategi fungerer er at imamkomiteen i Samarbeidsrådet slår fast at tvangsekteskap er haram - synd - i islam (Klassekampen 20 feb).

Men sett med feministiske briller er regjerningen satsning på de etablerte trossamfunnene en for sedat strategi. Det feministisk livssynsåpne samfunn må ha en dristigere og mer ambisiøs likestillingsstrategi enn å kun skulle virke gjennom og brosjyrer som utarbeides og formidles gjennom de etablerte trossamfunnene.

Progressive krefter

For hvis man legger norsk likestillingshistorie og historien om statens religionspolitikk oppå hverandre, trer en annen type stat frem enn den som kommer til uttrykk i opptrappingsplanen. Denne staten er en stat som har vært langt mer offensiv på vegne av progressive religiøse krefter, og tok seg friheten til å spille på et større repertoar av strategier. At halvparten av topplederne i Den norske kirke i dag er kvinner, handler ikke om at protestantisk kristendom har en iboende liberal kjerne som selv har drevet frem disse endringene. Endringen har skjedd innenfor institusjonen fordi staten gjennom flere tiår brukte sin makt som statens kirke til å gi progressive og liberale krefter innenfor Den norske kirke tilgang på maktposisjoner gjennom å utfordre ledelsen i det etablerte trossamfunnet.

Staten har vært både «utenfor» og «innenfor» trossamfunnet, fordi trossamfunnets egne demokratiske organer systematisk disfavoriserte progressive, feministiske og skeive krefter. Slik har staten i norsk historisk praksis vært en selvstendig teologisk aktør som har bidratt til endring i synet på kjønn, seksualitet innenfor trossamfunn. Dette har skjedd ved at kvinner og skeive har kommet i leder-og autoritetsposisjoner.

En modig stat

Hvis man vil skape et feministisk livssynsåpent samfunn må staten derfor være proaktiv i møte med progressive krefter innenfor dagens religiøse landskap ved å gi rom og posisjoner til troende som ikke opplever seg representert av de etablerte trossamfunn. Den stat som hadde nok guts til å utnevne Helge Hognestad i 1980 til prest mot samtlige biskopers anbefaling, må være like konstruktiv og modig i møte med det faktum at Norge i 2024 ikke har en eneste kvinnelig profesjonell samtale-og rituell religiøs leder innenfor norsk islam og jødedommen. Statlige sykehus krever fortsatt i dag at stillinger som imam/samtalepartner skal ha en sender-moske. Men hvordan kan den stat som utnevnte Rosemarie Køhn til biskop, leve med en praksis, gitt at vi per i dag ikke har noen moskeer i Norge som vil «sende» kvinner til en slik stilling?

En feministisk livsynsåpen religionspolitikk må arbeide gjennom de etablerte trossamfunn, men må også tenke bredere og mer feministisk

Det paradoksale er at det livssynsåpne samfunnets premiss om likebehandling av religioner i praksis blir en statlig diskriming av minoritetsreligionene. Dette skjer ved at disse ikke får del i det gode det er å ha en stat som bruker det kreative handlingsrommet som statskirkeordningen som religionspolitisk arv og det livssynsåpne samfunn som gjengende religionspolitikk gir for å skape rom for progressive krefter som befinner seg i den institusjonaliserte religionens randsoner.

Tenke mer feminstisk

En feministisk livsynsåpen religionspolitikk må arbeide gjennom de etablerte trossamfunn, men må også tenke bredere og mer feministisk konfliktorientert om sin relasjon til trossamfunn. Det siste strategien vil innebære å ha en langt mer proaktiv strategi for støtte progressive miljøer innenfor islam og jødedommen, eksempelvis Hikmah-huset og Minotenk. Begge strategier er nødvendig for å skape religiøse fellesskap og forestillinger som ærer både en metafysisk kraft, men like høyt ærer kvinner og jenter psykiske, fysiske, økonomiske og seksuelle integritet.