Uklok trospolitikk fra Høyre

Tage Pettersen i Høyre tar i VL 29. februar til orde for at man må finne en mer «bærekraftig» finansiering av tros- og livssynssamfunnene i Norge. Som et livssynsåpent parti basert på FNs bærekraftmål, høres dette forlokkende ut for oss i Partiet Sentrum. Vi blir likevel bekymret når vi leser videre.

Kan skade fellesskapet

Trossamfunnene når mennesker som store deler av samfunnet ellers ikke når. Om staten har god kontakt, kan trossamfunn være en god informasjonskanal begge veier – både fra det offentlige til medlemmene, og fra medlemmene til det offentlige. Trossamfunnene har mange, små fellesskap som betyr mye for menneskene som går der, og utløser frivillighet i stort mon. Nettopp slike fellesskap er grunnleggende for å ivareta trivsel og psykisk helse. En politikk som gjør at trossamfunn må kutte tilbudene sine, vil kunne skape ensomhet og utenforskap, og kanskje påføre samfunnet vel så store utgifter som de man kan spare inn.

Det er mange negative krefter med sterk økonomi som gjerne vil kjøpe seg innflytelse over religiøse minoriteter i Norge

Trossamfunn skal ikke bare betjene medlemmene sine, men også ha rom til å være en samtalepartner og en samarbeidspartner. Det første i dialogen med hverandre, og det siste i dialogen mellom storsamfunnet og staten, og trossamfunnets medlemmer. Den siste rollen er særlig viktig for fremmedspråklige minoriteter. Statsstøtten til trossamfunn øker statens kontaktflate inn i det som ellers kunne blitt lukkede samfunn. I tillegg medvirker støtten til å skape demokratisering i trossamfunnene, og den gir kvinnene større rolle og mulighet til å bidra enn hva de ellers hadde hatt mange steder. Om vi tyner trossamfunnenes økonomi, kan det være med på å skade det store fellesskapet i Norge.

Finansiering

Tage Pettersen tar til orde for at trossamfunnene skal finne seg andre finansieringskilder. Det er vanskelig å se for seg noen andre eksterne finansieringskilder enn enten en høy medlemskontingent, eller gaver fra rike onkler og tanter. Å kreve en større medlemsinnbetaling for betjening i trossamfunn er lite ønskelig, mange av menneskene som bruker slike tilbud er blant de med dårligst råd i samfunnet. Å gjøre seg avhengig av større gaver fra enkeltpersoner eller organisasjoner er en enda mer farefull vei. Erfaring fra andre land viser at slike finansieringskilder gjerne kjøper seg makt i trossamfunnene, og slik finansiering kan legge grunnlaget for radikalisering og svekke samholdet i landet. Det er mange negative krefter med sterk økonomi som gjerne vil kjøpe seg innflytelse over religiøse minoriteter i Norge.

Det er vanskelig å se for seg noen andre eksterne finansieringskilder enn enten en høy medlemskontingent, eller gaver fra rike onkler og tanter

Alle trossamfunn har trekk som gjør dem annerledes enn de andre. I Norge er det likevel ikke til å komme fra at Den norske kirke har en historie og en grunnlovsforankring som setter den i en særstilling, med andre oppgaver og utfordringer enn de øvrige. Bare Den norske kirke har en forpliktelse til å opprettholde nærvær og aktivitet i hele Norge, og bare Den norske kirke har ansvar for flere hundre bygninger av stor kulturhistorisk verdi. Den norske kirke har også en særlig integrasjon med samfunnet.

Det kan finnes gode argumenter for at noen av disse momentene kan tas i betraktning dersom en støtteordning for trossamfunnene skal justeres. I Frankrike er kirkens drift stort sett medlemsfinansiert (med unntak av et par delstater), men likevel dekker det offentlige vedlikehold av alle franske kirkebygg reist før 1905. Kanskje kunne man gjort noe liknende i Norge, at alle kirker og andre religiøse forsamlingslokaler fra før 1900 (eller et annet passende årstall) vedlikeholdes av det offentlige, uten at dette regnes som en del av driftsmidlene som utløser medlemsstøtte til alle trossamfunnene?

Uklok strategi

Samtalen om hvordan vi skal finansiere trossamfunn i Norge er en viktig samtale, den samtalen må vi fortsette med. Vi bør imidlertid ikke ha som viktigste innsteg at staten skal spare mest mulig penger, det kan være både uklokt og på sikt ganske dyrt. Tildelingen skal være rettferdig, og den skal gi rom til å bygge Norge som et livssynsåpent samfunn der tro får ha en naturlig, viktig plass. Dit kommer vi ikke om trossamfunnene først og fremst brukes som salderingspost i budsjettet.