Verdidebatt

Vi tar ansvar for eget liv, Onsrud

MISJONÆRBARN: Når jeg blir provosert av det Onsrud skriver, er det ikke fordi jeg ikke er enig i at vi også hadde gode opplevelser. Men Onsrud er ikke er i posisjon til å mene hvordan andre skal forsone seg med eget liv.

Tidligere misjonslege Mathias Onsrud etterlyser at man fremhever det positive i debatten om misjonærbarnas opplevelser (VL 28.2). Det er mange av oss som har gode minner og er takknemlig for oppvekst og opplevelser som misjonærbarn. For min del holdt jeg fast i det positive – og bare det – til langt inn i voksenlivet.

Astri Neema Nyen, misjonærbarn fra Kongo

Livskrise

Det tok lang tid før jeg klarte å anerkjenne at mye av det jeg synes var vanskelig i livet og med meg selv, nettopp hang sammen med oppvekst, og da særlig internatliv, adskillelse fra foreldre og mangel på voksenkontakt. Det førte til en livskrise. Jeg måtte jobbe for å få et nyansert bilde av barndommen og forholde meg til konsekvensene av stadige oppbrudd og adskillelse fra foreldre. Jeg nærmet meg 30 år da jeg kom dit, og det var rystende for identitet og selvfølelse. Samtidig var det helt nødvendig for å bli et helere menneske og for å kunne bygge sunne relasjoner til mennesker rundt meg.

Fra mitt perspektiv er ikke problemet at de gode historiene ikke kommer frem. For meg har problemet vært å også anerkjenne det vanskelige, og jeg kan ikke tro at jeg er den eneste som har hatt det slik. Særlig fordi det er komplekst. Det handler ikke bare om barnets opplevelser, men om forhold til søsken, andre misjonærbarn, foreldre, menigheten, og ikke minst Gud. Man går ikke i opposisjon mot Gud. Når Gud har kalt, blir man ganske liten som barn hvis man ikke har det bra i rammene for det kallet. Når vi forteller historiene våre, handler det om å forsone seg med livet slik det var og slik det ble.

Når Gud har kalt, blir man ganske liten som barn hvis man ikke har det bra i rammene for det kallet

Onsrud provoserer

En del av dette er å faktisk plassere ansvaret der det ligger, og det er ikke hos barnet. Samtidig er det slik at vi misjonærbarn, når vi forteller våre historier, tar ansvar for eget liv. Jeg mener derfor at det er nødvendig og godt at historiene blir fortalt, og det er de vonde historiene som trenger mest oppmerksomhet fordi det er de historiene som er vanskeligst å fortelle.

I 2014 reiste det tidligere misjonærbarnet Astri Neema Nyen tilbake til Kongo. Der traff hun også sin gamle barnepike. Her holder de hverandre i hendene.

Når jeg blir provosert av det Onsrud skriver, er det altså ikke fordi jeg ikke er enig i at vi også hadde gode opplevelser. Jeg mener Onsrud ikke er i posisjon til å mene hvordan andre skal reagere på eller forsone seg med eget liv. Han var voksen da han dro som misjonær til Afrika. Det han skriver vitner om en manglende forståelse for hva misjonærbarnas oppgjør egentlig handler om og viktigheten av det. Når han sier at man må «bedømme ut ifra holdninger og kunnskap som rådet på gjerningstidspunktet (...), og ikke dømme ut i fra nåtidens krav og forventninger – eller erfarte skuffelser», kan det høres ut som han fratar misjonærbarna retten til å fortelle om og forholde seg til egne opplevelser og sår. Det kan bidra til å gjøre vondt verre.

Misjonærbarna har ulike historier, og vi forholder oss til historiene våre på våre egne måter. Det er godt at ulike historier og perspektiver kommer frem. Det inkluderer også foreldrenes, og vi trenger at menighetene og organisasjonene kommer på banen. Det hadde også vært interessant å høre perspektivet til de lokale kirkene, som Onsrud nevner. Det vi derimot ikke trenger er noen som forteller oss hvordan vi skal forholde oss til våre egne liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt