Det personlige kallet

Flere enn misjonærbarna har vokst opp med savn. Fra egen oppvekst på et ensomt småbruk med flere kilometer til nærmeste nabo, minnes jeg ensomhetsfølelse og utferdstrang. Ofte siterte man Bjørnson: Ut vil jeg; ut, over de høye fjelle.

Savnet ble spesielt stort etter besøk av misjonærbarn som fortalte inspirert fra Afrika; alt var spennende. Lite ble sagt om savnet av foreldrene på internatskolen. Mor og far følte nok mer på det savnet. Det forsto jeg bedre noen år senere, da jeg arbeidet sammen med dem ute i Afrika. For dem var alt, også hensynet til barna, underordnet kallet. Intet offer var for stort. «For Afrikas frelse» sto det på misjonærbildet vi hadde stiftet på veggen hjemme. En «all in» innstilling hersket hos misjonsfolket.

Ikke døm ut fra nåtiden

I arbeidet som sakkyndig i norske pasientskadesaker ble vi innprentet at saken måtte bedømmes ut fra holdninger og kunnskap som rådet på gjerningstidspunktet – ikke ut fra hva som anses riktig i dag. Jeg håper at man i de såkalte misjonærbarn-sakene følger disse prinsippene, og ikke dømmer ut fra nåtidens krav og forventninger – eller erfarte skuffelser.

Nå poengterer mange at det er Kirken som har fått Kallet, og dermed ansvaret (missio Dei). En slik holdning gjør det lettere å kritisere, «stå på krava».

Savn er vanlig. Men disse barna opplevde også mye positivt: fremmede språk og kulturer, natur- og dyreliv, etc. Noen misjonærbarn er flinke til å utnytte sin spesialkompetanse, som Hilde Frafjord Johnson. Jeg savner at man fremhever alt det positive – og den fremgangen i misjonsarbeidet som foreldrene fikk se, på tross av følelsen av å ofre egne barn.

Forventningene til utlendingene

Øystein Gjerme i Pinsebevegelsens lederråd mener ansvaret for omsorgssvikten som misjonærbarna opplevde må deles mellom tre aktører: organisasjonen sentralt, utsendermenighetene og foreldrene. (De siste følte nok smertene mest; jf. Paulus sine ord til de som forsømmer sine egne, 1 Tim 5,8). Men alle som hadde med barna å gjøre, er ansvarlige. Omsorgsevnen hos de ansatte på internatene er også viktig. Noen så dessverre på oppgaven kun som et springbrett inn i annen tjeneste. Jeg vil gjerne tilføye én aktør i ansvarsrekken: Forventningene til utlendingene fra den nasjonale kirken i misjonslandet. Tør man forresten høre deres mening i saken?

Kan bakgrunnen for at dette tas opp igjen nå, være en endret holdning til misjonskallet? Tidligere sto det personlige kallet sentralt, og alt måtte underordnes det. Nå poengterer mange at det er Kirken som har fått Kallet, og dermed ansvaret (missio Dei). En slik holdning gjør det lettere å kritisere, «stå på krava». Forhåpentligvis spiller ikke en nyliberal, privatisert holdning til Sannhet inn: «Det jeg føler, er det som er sant for meg!».