Jeg grep til tastaturet for å delta i en diskusjon om Den norske kirkes rolle i kampen mot antisemittisme. I denne debatten mener jeg å ha noe å bidra med både faglig og erfaringsmessig. Trygve Natvig ville diskutere noe annet: palestinske flyktningers rett til tilbakevending og forskjellen mellom okkupant og okkupert. Han brukte mitt innlegg som springbrett, og slik ble oppmerksomheten flyttet vekk fra de opprinnelige problemstillingene.
Natvig utfordret meg til å bli med på sin reise og på sine premisser. Jeg gikk med ham en ekstra mil, men åpenbart til liten nytte. I sitt siste innlegg gir han uttrykk for at jeg strever med å forstå. Jeg har en annen mulig forklaring: Jeg valgte i noen grad å ikke la meg diktere av Natvigs premisser. Jeg forsøkte imidlertid å vise at palestinske flykninger på Gazastripen og jødiske flyktninger til Israel har noe felles, blant annet at de ikke kan vende hjem. Natvig tok ikke det poenget. Min generelle erfaring er at israelere og palestinere faktisk har mye felles. Jeg respekterer at Natvig har en annen erfaring. Skal fredelig sameksistens være mulig, er de imidlertid nødt til å finne sammen.
