Et lite råd til en fagperson fra en helstudert bestefar

Gunnar Haaland kommer 23. februar med et tilsvar til meg som gir grunn for mange refleksjoner, men jeg skal nøye meg med dette: Fra studier i teologi, offentlig rett og flerkulturell forståelse har jeg lært at det er krevende å tolke en tekst. Dessuten må vi ta høyde for kontekst når vi leser. Det er derfor med en viss bekymring jeg ser at en nytilsatt professor på Teologisk fakultet strever så mye med å forstå den utfordring jeg kom med i mitt innlegg til han 22.februar.

Haaland vil gjerne omslutte dem i noe som forener. Mitt poeng er faktisk det stikk motsatte. De har svært lite felles.

Haaland gjør nemlig et stort nummer av at hans kones familie fra Bagdad og den familie jeg skrev om i Gaza har noe felles ved at de er flyktninger. Han vil gjerne omslutte dem i noe som forener. Mitt poeng er faktisk det stikk motsatte. De har svært lite felles. Han er opptatt av folk som har adgang til og rettigheter i Israel. Jeg skriver om noen som ikke har det samme, som ikke kan reise hjem og som fortsatt er i flyktningleirer etter 75 år. Israel slipper kun inn jøder, men nekter palestinere de samme rettigheter. For meg er dette det bærende element i sionismen. Til og med Vårt Lands illustrasjon til mitt forrige innlegg minner om dette: en nøkkel som symbol blant palestinere på at de har et hjemsted. De gir ikke fra seg nøkkelen eller håpet om en dag å vende hjem.

Haaland skriver litt motvillig til sist at han er enig i «prinsippet om like rettigheter». Det tar jeg som et tegn på at det stadig er noe å snakke om. Hva kan det bety for de som har alle rettigheter i dag og for de som mangler alt?