Kirken må ta opp klimakampen

Ifølge FN klimapanels rapporter 3, 4 og 5 blir klimavitenskapen stadig bedre dokumentert, og klimaendringene mer truende og foruroligende for hvert år. Likevel er de fleste verken bekymret eller villig til å handle ut ifra disse faktaene. Det er en strøm kirken burde gå imot.

De norske misjonsorganisasjonene har misjonærer flere av stedene der klimaendringene rammer hardest. En studie fra Pew Research Center fra 2013 viser at mennesker i Afrika og Latin-Amerika har klimaendringer som sin største bekymring.

Vi har endret luftas sammensetning og undertrykt store naturområder. Det burde ikke overaske oss at den nå endrer sin atferd. Vitenskapsakademiene i verden har dobbeltsjekket klimafaktaene. Skeptikeren har trippelsjekket dem. Likevel viser en undersøkelse fra IPSOS i 2014 at bekymringen for klimaendringer har gått ned siden 1989.

En kamp for kirken

Det er lett å distansere seg fra fakta når de blir presentert på dommedagsdryppende, fryktinngytende og skyldskapende måter. Kanskje er det det som hindrer oss i handle på det vi vet om klimaendringene. «Tilgi oss for vi gjør ikke hva vi vet» skriver Stian Kilde Aarebrot, i boken Kunsten å forme livet, om menneskets grunnleggende uvane: å handle på tross av det man vet og egentlig vil. Nå må vi bryte barrierene mellom det vi vet, og det vi gjør. Her har kirken og misjonsorganisasjonene historisk sett vært progressive, som for eksempel når det gjelder fattigdomsbekjempelse, kvinners rettigheter, rusomsorg og kampen mot menneskehandel. De burde også være det i kampen for klimarettferdighet.

En mindre stolt side den kristne kirken har er at den ofte har fortalt apokalypsenarrativer. Denne gangen håper jeg vi heller klarer å fortelle en optimistisk historie om forvalteransvar, etikk og økologisk restaurering. Folk må ønske å bo i et klimavennlig samfunn fordi de mener det er bedre, ikke fordi de blir moralisert, skremt eller beordret til det.

Kristen tenkning om naturen

Historiker Lynn White sier at «i sin vestlige form er kristendommen den mest menneskesentrerte religionen verden noen gang har sett. […] [Kristendommen] insisterte på at det er Guds vilje at mennesket skal utnytte naturen for egne formål.» Det stemmer at Gud har gitt oss jorden til forvaltning, men vi kan ikke godta Whites grunnpremiss om at utnyttelse av naturen er det beste for mennesket.

En mindre stolt side den kristne kirken har er at den ofte har fortalt apokalypsenarrativer. Denne gangen håper jeg vi heller klarer å fortelle en optimistisk historie om forvalteransvar

Skulle det White sier stemme, må vi revurdere kristendommens forhold til naturen og heller la det vokse fram en fortelling om forvalteransvar. Den skapende Gud har overlatt ansvaret for å forvalte skaperverket til mennesker. Det er hans vilje at vi behandler jorden med varsomhet og respekt. Som Martin Luther skal ha sagt: «Selv om jeg hadde visst at verden ville gå under i morgen ville jeg fremdeles ha plantet mitt epletre.»

Ved å redusere våre økologiske fotavtrykk skaper vi heller muligheter for bedre liv. Jeg tror at det ikke bare er resultatet av våre klimahandlinger som er positiv for menneskeheten, men også veien dit. Den store Frans av Assisi introduserte fattigdomsidealet som en vei til et hellig liv. Han så på materiell velstand som en hindring fremfor et middel til et godt liv. Uten å forsake like mye som Frans og hans etterfølgere, tror jeg likevel at nøysomhet har en verdi i seg selv.

Pave Frans sa at menneskehetens ødeleggelse av planeten er en syndig handling på linje med avgudsdyrkelse av selvet. Det skjer en stor kollektiv synd der vi slipper ut klimagasser, overbruker vann og mat, reduserer skogdekket, øker havenes surhetsgrad og ødelegger økosystemenes biodiversitet. Kollektive synder trenger kollektive omvendelser.

Egoisme og likegyldighet

I «Kirken i det offentlige rom. Et studiedokument fra Det Lutherske Verdensforbund» fra 2016 står det at kirken skal engasjere seg for klimarettferdighet. Det står at kirken må jobbe «kontinuerlig og utrettelig for å øke bevisstheten om klimaendringenes negative økologiske og samfunnsmessige virkninger».

Det siste året har flere høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier vokst både i Europa. Dette er partier som nå tar til orde for å svekke klimamålene og redusere det internasjonale samarbeidet. Og i Norge er det nye partiet INP i fremvekst, samtidig som Frp også økte og ble regnet som vinnerne av skolevalget, ved sist valg – begge tar til orde for en navlebeskuende og lite ambisiøs klimapolitikk. Det burde skremme oss at oppslutningen øker, blant de som er minst interessert i å gjøre noe med de økende problemene.

Hva er vel kirkens sosiale oppdrag, om ikke å bekjempe egoisme, grådighet og apati?

Ingen treffer spikeren på hodet som den amerikanske miljøadvokaten Gus Speth, da han i et radiointervju på BBC sa: «Jeg pleide å tro at de største globale miljøproblemene var tap av biologisk mangfold, økosystemkollaps og klimaendringer. Jeg trodde at med 30 års god vitenskap kunne vi løse disse problemene. Men jeg tok feil. De største miljøproblemene er egoisme, grådighet og likegyldighet».

Hva er vel kirkens sosiale oppdrag, om ikke å bekjempe egoisme, grådighet og apati? Speth fortsetter: «for å takle disse trenger vi en åndelig og kulturell transformasjon, og vi forskere vet ikke hvordan vi skal gjøre det.»

Jeg håper de norske kirkesamfunnene og misjonsorganisasjonene dette året setter seg et nyttårsforsett om ta opp kampen for kloden vår, i ord, handling og bønn. For det vi trenger nå er transformasjon.