Evig liv i bytte mot helvete på jord?

Da nystartede norske misjonsbevegelser begynte å sende ut misjonærer midt på 1800-tallet, gikk reisen til land som Madagaskar, Sør-Afrika, India og Kina. Det vanligste transportmiddelet var seilskuter, og en utreise kunne godt ta to måneder. Mange utsendinger kom aldri hjem igjen, enten fordi de ikke overlevde første periode, eller fordi det kostet for mye.

Etterkommerne i NMS, Normisjon, NLM – og en rekke nyere, norske misjons- og bistandsorganisasjoner – har fortsatt mye av sitt virke i det globale sør, breddfullt av «misjonsfelt», lavinntektsland og porøse stater. Men utsendingenes mobilitet og ressursbruk har endret seg, og fremstår i dag ikke vesensforskjellig fra andre kommersielle, internasjonale aktører: Hyppige og lange flyreiser, mye landtransport med dieselkrevende landcruisere og gjerne egne back-up aggregater når det lokale strømnettet faller ut.

Krise for Øst-Afrika

Øst-Afrika er en av flere klassiske misjonsområder som nå rammes hardt av global oppvarming. Gjennomsnittstemperaturen i regionen har økt mer enn dobbelt så raskt som den globale, og har passert to grader over førindustrielt nivå.

I de varmeste månedene begynner dette nå å få betydning for folks evne til å jobbe på dagtid. Økt fordampning skaper tørrere forhold, i et jordbruk som i stor grad er avhengig av årstidenes faste regn-perioder. Og i de områdene der husdyrhold og nomadedrift i århundrer har gitt et livskraftig resultat, kommer tørkeperiodene nå så hyppig at samfunnet ikke rekker å hente seg inn etter den forrige dyretragedien. Malaria og andre parasittsykdommer oppdages i stadig høyereliggende områder av regionen. Pasientene som rammes har mindre naturlig motstandskraft og dermed økt risiko for å dø.

Paradoksalt gir varmere vær også mer nedbør. Men regnet som kommer er oftere så intenst at verken naturlig eller kunstig flomvern klarer å holde på nedbøren. Det vannet som skulle gi liv drukner avlinger, river med seg fruktbar jord, oversvømmer landsbyer rundt vannveier, forurenser grunnvannsbrønner og skaper epidemier av blant annet dengue-feber, kolera og andre diare-sykdommer på sin vei mot havet.

Det finnes en mer bærekraftig versjon av misjons- og bistandsarbeid. Grunnmodellen finnes i Det nye testamentet

Hetebølgene kommer hyppigere og varer lengre. Nyfødte, skrøpelige og de med kronisk hjerte- og lungesykdom tåler dårlig slike ekstreme forhold. Uten tilgang på kalde kjellere eller boliger med luftkjøleanlegg, forventes et økt antall dødsofre knyttet til hetebølger i årene som kommer.

Klimamodellene sier vi bare er i begynnelsen. For hver tiendels grad vi mennesker løfter temperaturen med våre drivhusgasser, jo verre vil utviklingen bli. Dess fattigere landene er, jo mindre ressurser finnes til å forebygge konsekvensene av mer ekstreme svingninger i temperatur, tørke og nedbør.

Mitt klimaavtrykk i Afrika

Jeg og familien min kan se tilbake på seks spennende år i utenlandstjeneste for en av de store misjonsorganisasjonene, nettopp i Øst-Afrika. Vi har funnet ut at vi til sammen reiste fram og tilbake mellom Norge og våre vertsland ti ganger, foruten et dobbelt antall regionale flyturer mellom hovedbase og distrikt. Vi ledet også et bistandsprosjekt som krevde – og la til rette for – en jevn strøm av spesialister, kortidsarbeidere og besøkende fra flere kontinenter.

Et grovt, men likevel realistisk estimat tilsier at vi til sammen, direkte og indirekte, tilbakela en distanse tilsvarende 20 ganger rundt jorden. Med et nøkternt utslipps-estimat for langdistanseflyvning på 150 gram CO2-ekvivalenter per passasjerkilometer (som for øvrig er omkring det samme i en dieselbil), ga dette et samlet utslipp på 120 tonn CO2 i perioden, eller fire tonn CO2 kun fra flyreiser for hver av familiemedlemmene årlig. Til sammenligning var det totale klimagassutslippet for én person hos vår vertsbefolkning bare 5 prosent i samme tidsrom.

Vi kan lære av apostlene

Det finnes en mer bærekraftig versjon av misjons- og bistandsarbeid. Grunnmodellen finnes i Det nye testamentet. De første apostlene levde ut sin tro underveis på sine langsomme, grønne reiser til lands og vanns, og ved å bosette seg, skape et levebrød og slå røtter på nye steder. De nådde likevel langt. Historikere mener de i løpet av én generasjon berørte mennesker både i Europa, Midtøsten, Nord-Afrika og Asia.

Modellen ble kopiert av Hans Nielsen Hauge og senere av norske misjonsorganisasjoner på 1800-tallet. Den brukes fortsatt av mange lokale kristne i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Der lever utsendinger midt iblant lokalbefolkningen, uten ekstra materielle privilegier, og modellerer et liv som kan reproduseres bærekraftig.

I bytte mot brev på pergament har vi nå alle former for digital kommunikasjon, inklusive sanntids-strømming av lyd og bilde. Det gjør oppfølging og ledelse via billige smart-telefoner til et svært kraftfullt verktøy nær sagt uansett hvor sender og mottager måtte befinne seg.

Klimakrav til misjonen

Vi er stolte av hva vi som familie fikk være med på i Øst-Afrika, men vi er ikke stolte av den mangel på økologisk bevissthet som vi representerte. Med våre handlinger har vi etterlatt oss et klimaavtrykk som vil skade vennene våre og deres etterkommere i generasjoner framover.

Vi etterlyser en grundigere, åpen og kollektiv debatt om hvordan målet om nullutslipp bør prege misjons- og bistandsorganisasjonenes strategier, planer og praktisk gjennomføring av internasjonal virksomhet. Bør første skritt være krav om klimaregnskap for internasjonale aktiviteter, slik at realitetene dokumenteres? Bør vi overlate mer av arbeidet til nasjonale kollegaer fram til den tid da all energi, også drivstoff for flyreiser, er fornybar og karbonnøytral?

Vi kan ikke fortsette som nå. Dette er ikke det gode budskapet som Jesus forkynte. Vi kan ikke lenger lege med den ene hånden og skade med den andre.

[ Sommervikar: – Det sier litt om prestemangelen når jeg får så mye ansvar ]