Verdidebatt

Mens vi venter på dommen

JEHOVAS VITNER: Hva slags samfunn skal Norge være? Skal vi beskytte de svake, de som rammes når tanke og trosfrihet straffes hardt, eller skal vi fortsette å gi våre skattepenger fordi det gjøres i religionens navn?

Det har nå gått to uker siden en gruppe traumatiserte mennesker samlet seg i Oslo Tingrett for å vitne mot sin tidligere religion. Det jeg tenker mest på er møtet med de jeg vitnet sammen med. Styrken da de fortalte om sine mørkeste opplevelser, valgene de måtte ta. Prisen de måtte betale.

Vitnene

Noomi fortalte om hvordan hun som 17-åring måtte gå gjennom den ydmykende prosessen med gjentatte dømmende utvalg for så å bli ekskludert rett etter fylte 18. Helt alene i et fremmed land, i en fremmed by uten familie, venner, utdannelse, jobb og penger. Noomi fortalte om vold, kompleks PTSD, ensomhet og frykt, men også en historie om å reise seg, skape et nytt liv for seg selv.

Jan Frode Nilsen, eks Jehovas vitne.

Jeg møtte Rolf Furuli, som har levd hele sitt liv som et lykkelig Jehovas vitne, men på sine eldre dager så at religionen han elsket forandret seg til det ugjenkjennelige. Rolf ble en som valgte å heve stemmen. I Jehovas vitners verden er dette utilgivelig, alle hans venner fra et helt liv forsvant. Jeg møtte en modig mann som gikk inn og fortalte sin historie, med all den kunnskapen han har fra et liv i de innerste kretser på toppnivå.

Mens jeg selv satt på gangen utenfor Sal 127 og ventet på min tur var enda et vitne inne med sitt vitnemål. Døra åpnet seg og en ung kvinne kom ut og gråt, høyt og hjerteskjærende. Hun hadde vrengt sjela, fortalt sin historie med hevet hode, en pris for sin tankefrihet de fleste i Norge ikke trenger å tenke på. Å skulle gå rett inn selv etterpå var tøft.

Jeg tenker mye på Rakel. En kvinne full av angst og traumer i forveien, som reiste inn til Oslo alene. Redd for å ikke klare presset. Men som vokste i øyeblikket, gikk inn med klar stemme og fortalte hele sin rystende historie. Også hun med to fulle rader med bekjente fra tiden i Jehovas vitner plassert noen desimeter bak ryggen sin. Hun markerte sin religiøse frihet med å ha et kors hengende fra øret. Jeg snakket med Rakel etterpå, nevnte det at om en moské hadde gitt avhoppere 50 piskeslag om de forlot religionen, ville samfunnet automatisk reagert. «Jeg hadde så gjerne tatt de piskeslagene om jeg kunne fått tilbake familien min!», svarte ho. «Lett!»

Vi gjør det ikke fordi vi hater Jehovas vitner. Vi gjør det fordi vi har sett skadevirkningene, vi har alle møtt mennesker med store sår fra prosessen

Fornektelsen

Heldigvis opplever vi sjeldent slike drama i Norge, men i januar 2024 skjedde det altså i Oslo Tinghus. Det var tungt for oss alle, også for meg. Vi gjør det ikke fordi vi hater Jehovas vitner. Vi gjør det fordi vi har sett skadevirkningene, vi har alle møtt mennesker med store sår fra prosessen, mennesker som slett ikke står på beina slik vi gjør. Men det koster. Mye. Og vi står der stort sett alene.

Jeg tenker mye på fornektelsen Jehovas vitner bygger sitt forsvar på. Det å «tone flagg», stå for hva vi trodde på, var en del av oppveksten vår. Vi ble mobbet. Men vi stod for identiteten vår, praksisen. Vi gikk rundt i nabolaget og ringte på dører, selv om det kostet. Vi måtte stå for det vi var. Men lederskapet gjør det motsatte. I retten krevde de at Vakttårnets litteratur skal ses bort fra. Basert på dette premisset forteller de at det ikke eksisterer instrukser fra Jehovas vitners lederskap. Selv om deres nettside er fulle av beviser for vår påstand, bes retten om å se helt bort fra dette. Et lederskap som kan publisere setningen «Vi må alle være rede til å følge de instruksene vi kan komme til å få, enten disse virker fornuftige fra et strategisk eller menneskelig synspunkt, eller ikke», fremstiller i retten seg selv som en gruppe individualister som gjør akkurat som de selv vil.

Ressursbruken

Ressursbruken Jehovas vitner kan utløse i en slik sak er slående. På benken deres satt tre advokater fra Glittertind, pluss en Jehovas vitner-advokat. Ryssdal fakturerte 6100kr+mva pr time for sine tjenester. Totalt bruke de 4,5 millioner kroner på denne etappen i tingretten. Det kom tilreisende representanter fra «European Association of Jehovah’s witnesses for religiousfreedom», en derfra fikk holde en lang monolog til dommeren på slutten. Rettssalens fremste rader ble hver morgen fylt opp av prominente Jehovas vitner som ønsket å eie rommet. Der vi utstøtte klarer oss helt uten offentlige midler, kun basert på ønsket om å få fortalt vår historie, møter vi en organisasjon som utløser en flom av ressurser. Likevel er det Jehovas vitner som fremstiller seg som en undertrykt minoritet?

Jeg tenker mye på fornektelsen Jehovas vitner bygger sitt forsvar på

Dommen

Nå sitter vi altså og venter på dommen fra tingretten. Om man er religiøs eller ikke, vi skal alle en gang vurderes for våre valg, de liv vi levde her på jorden. Det mennesket vi var. Den ubetingede kjærligheten til våre barn. Den jobben vi gjorde for å gi dem en trygg og god plattform i livet. Kampen for sannhet og rett.

Hvem er vi som mennesker? Står vi opp for det som er rett, for kjærlighet, medmenneskelighet, det å ta vare på de svake i livskriser? Vil vi ta vare på våre barn, selv om de ikke følger den religionen og de kravene vi satte opp for dem, de rammene vi spant rundt dem? Eller tviholder vi på regler, en fundamentalistisk bibeltolking? Kutter ut avvikere fra livet vårt? La barn ta konsekvensene der ute, helt alene? Uten sin familie, fordi Gud tilsynelatende krever dette av oss i noen bibelvers?

Er du et menneske som vil kutte kontakten med dine nærmeste, dine egne barn, fordi de ikke lever opp til dine krav? Hvem har fått deg til å tro at Gud ønsker dette? Hva sa Jesus om religiøse ledere som tråkket i stykker de svake? Som siterte et vers fra loven og dermed krevde immunitet mot grunnleggende menneskelighet og kjærlighet? Hva sa han om de som ga tiende av mynte og grønnsaker, men overså rettferdighet og kjærlighet? Hvis alt dette er basert på egen samvittighet uten ytre påvirkning, hvordan kan det ha seg at akkurat Jehovas vitner avviker så voldsomt fra all de andre som leser Bibelen uten å gjøre dette mot barna sine? Og hva slags samfunn skal vi være her i Norge? Skal vi beskytte de svake, de som rammes når tanke og trosfrihet straffes hardt, eller skal vi fortsette å gi våre skattepenger fordi det gjøres i religionens navn? Vi venter alle på dommen. I spenning.

Vårt Land har vært i kontakt med alle personene som omtales i denne kronikken. Alle har samtykket til Jan Frode Nilsens beskrivelser av dem.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt